hits

Den nye (gamle) maskulinismen

Det måtte komme for en dag. De fleste av oss er kjent med det vi omtaler som et gammelt kvinnesyn. Et kvinnesyn og et sosialt konsept hvor mannen er bærer av både samfunnet og makteliten. I styresmakten, så vel som i hjemmet. Et kvinnesyn som lever i beste velgående i store deler av verden. Men også et kvinnesyn som lever i sitt beste velgående midt i blant oss. Jeg kaller det: maskulinismen

Hva er maskulinisme spør du? Jo, det er en bevegelse av menn som sliter med å finne sin mannlige identitet fordi de binder den opp i sin "fødselsrett" til å harselere og herske over kvinner. Det er menn som ikke tåler individualisme, frihet og likhet. Det er menn som ikke forstår den moderne kvinnen, men mest av alt - som ikke forstår den moderne mannen. Menn som ikke klarer å etablere seg en idenditet hvis ikke den beror seg på å skulle bestemme hva kvinner skal gjøre, være moralprekeren, være styresmakten og ikke minst eier være av kvinner. 

Hvor har jeg fått dette fra? Jo, jeg ristet putene godt og la meg til rette i senga for å finne noe interessant på appleTV og ramlet over Reggie Yates dokumentar Menn som hater kvinner med følgende beskrivelse: "Britisk dokumentarserie. Sinte, britiske menn mener at feminismen har gått for langt. Reggie Yates oppsøker en mørk verden hvor nett-troll trakasserer feminister, og sjekkekunstnere gir råd om hvordan kvinner kan overtales til sex selv om de sier nei." Sjarmerende huh? Hva er det med menn som ikke tåler frie kvinner? Hvorfor i all verden kan vi ikke alle bare være venner? Hva er det som er så underliggende at du ikke takler at kvinner lever likeverdige liv? Er det virkelig mulig å være så patetisk (ja, det vet vi), men hvorfor er det så mange av dem? Hvor kommer dette fra? 

Gjennom modernisering av kvinnen, feminismens fremmarsj og opplysning har vi her i Vesten etablert et nærliggende balansert samfunn. Men nå har det  reist seg en ny bevegelse: Maskulinismen. ,.Denne bevegelsen ledes av Roosh V. Som forresten også reiser rundt for å lære menn hvordan de skal få seg mer sex. Han har også skrevet et dusin bøker om hvordan du skal få deg et knull og hvordan du oppnår det i ulike land. Noe selvmotsigende i og med at han mener at kvinner bør giftes bort når de fyller 18? Han sier:"kvinnen læres ikke lenger til å underkaste seg mannen. Til å tjene mannen" - nei, og når mente du det var din fødselsrett at kvinner skulle det? Hva får deg til å tro at noen overhoddet er interessert i å tjene eller underkaste seg deg? Jeg vil for pokker ikke ha noen mann som underkaster seg meg, jeg forventer det samme av menn! Vi er likeverdige individer. Vi har samme rettigheter. Vi skal behandles likt for loven. Det er likeVERD. Smak på ordet. Lik verdi. Det er ingen som skal tjene noen. Dersom du oppfatter feminisme som det motsatte av likeverd, så har du misforstått lille venn. På tide å forsøke og tenke litt. Og helt ærlig, så driter jeg i om du får deg et ligg eller ikke - som det hele i kjernen synes å handle om. Hvor sykt er ikke det? Det er en kamp om kvinners sexualitet. Dersom du føler deg så ille til pass i din sexualitet, så trenger trenger du å ta deg en sjelereise og finne ut av litt ting. Oppå det hele så sier han at kvinner har forkastet sitt utseende og at "alle feminister er feite troll". Jeg må le. Unnskyld meg (sorrynotsorry), men vi har aldri hatt en så enorm skjønnhetsindustri som vi har i dag. Som forøvrig både kvinner og menn benytter seg av. Jeg kan ikke annet enn å synes synd i denne lille patetiske, usle mannen. Fy fader det må være grusomt å være han. Kanskje han bør flytte til Saudi Arbia? Så slipper han 1. å se kvinner, for de dekker seg jo til. 2. han kan være med i den type gutteklubben grei han ønsker. 3. Han kan voldta og harselere alt han vil. Det hadde hvertfall ikke være noe tap for Vesten.

"Menn voldtar. Det er alt vi hører. Menn voldtar" skriker en britisk mann i parken etterfulgt av et vidieoklipp med en annens ytring om at menn er de som blir mest voldtatt av alle - i fengsel. Sier du det? Og hvem satt disse mennene inne med igjen? Det er nok en sutringsbevegelse som beror seg på at de uten tillatelse ikke kan stikke snobben hvor de ønsker til en hver tid. Ta deg en runk for f**n, slutt og syt og synes synd i deg selv! Skaff deg en ny maskulin identitet! Det er helt sykt at manndom skal være rotet i sexlyst og derav stormannsgalskap over kvinner. Jeg blir målløs. Feminisme handler om likeverd. Det var en bevegelse startet av kvinner, lei av å være annenrangs - som kjempet for lik verdi og like rettigheter. Har det endret verden? Ja. Har det endret mannens identitet? Ja. Har det endret kvinnens identitet? Ja. Det endret samfunnet vårt. Til noe mye bedre. Det har endret kjønnsidentiteten til oss alle. Og godt er det. Dessverre er det de som ikke takler å være likeverdige. Og de som føler seg nedverdiget av andres frihet, strippet for makt, er maktsyke, følelsesløse kontrollfriker. Det er mennesker som trenger å ta noen runder med seg selv. Som bør undersøke om de i det hele tatt besitter empati. For ingen ønsker å være underkastet noen. Og dersom du ikke klarer å sette deg inn i et annet menneskes situasjon, så mangler du empati. Ergo, det er lite vi kan gjøre for deg. Og ja, disse menneskene finnes i alle leire, i begge kjønn. Så det er ikke kjønnet i seg selv sosm er utfordringen her - det er ideologien som følges. Kjønnssynet. Eiesyken. Ideologien. Utopien. Og fullstendig mangel på bakkekontakt. 

Samtidig blir jeg forbannet når jeg hører unge menn snakke om kvinneorganisasjoner og hvordan kvinners problemer blir tatt tak i, men ikke menns. Vel kvinner, mange steder i verden, lever fremdeles i undertrykkelse. Kvinner i Norge og Sverige voldtas, lemlestes og giftes bort. Utfordringene er ikke borte bare fordi vi har et bedre samfunn noen steder i verden. Jeg sier heller ikke at disse problemene ikke rører ved menn, for jeg er ganske sikker på at mange menn ei heller vil giftes bort eller måtte bo med en dame han ikke fordrar. Det betyr ikke at disse kvinneorganisasjonene er diskriminerende på menn, da har du misforstått meningen med dem. Og dersom du mener menn trenger en... lag en? Men ikke kom her og fortell meg at kvinner skal underkaste seg mannen og at du har mistet din manndom fordi kvinnen mange steder er fri, eller at organisasjoner som kjemper for kvinners rettigheter hvor de har liten mulighet til å gjøre dette selv er diskriminerende på deg. Skam deg. 

Jeg gir meg der, til tross for at jeg ikke har kommet halvveis gjennom dokumentaren enda. Jeg klarte ikke holde det inne, så mulig det kommer noe vettug etterhvert, dog betviler jeg det. Har du lyst å bli provosert? Kjenne blodet bruse? Bite puta før innledningen er ferdig? Du finner dokumentaren på NRK nettTV. Lykke til! 

 

#feminisme #menn #manndom #maskulinsime #mennsomhaterkvinner #makt #antifeminisme 

 

 

O'Jul med din glede

Julen går mot slutten og vi står på trappen til et nytt år. Julen er for meg en tid for familie, venner og generelt samvær av positiv art. Ikke minst er det en tid for refleksjon hvor jeg reflekterer over året som har gått. 

Faktisk så starter jeg julefeiringen allerede lille juleaften og fortsetter fram til bursdagen min som er midt i romjulen, og feiringen kan nå offisielt erklæres som nok en suksess! Jeg håper du har hatt en flott julefeiring, gode refleksjoner og har fått samlet energi til det nye året. Jeg vet det er klisje å tenke på nyttårsforsetter, men et nytt år bringer med seg et naturlig skifte og jeg mener derfor det er en fin tid for å både se bakover og framover. Jeg tenker mye på mine personlige mål og ønsker, hva jeg har oppnådd og hvordan det tar meg nærmere eller lenger fra den veien jeg ønsker å gå. Jeg satte mine mål for 2018 allerede tidlig i 2017 fordi jeg tenker langsiktig, men jeg har selvsagt kortsiktige mål jeg har fullført og nye jeg skal oppfylle i tiden framover. 

Nå har jeg tredd inn i de voksnes rekker også, jaggu er jeg fylt 30 år. Helt oppriktig så har jeg aldri forstått de som er så redd for disse "store", runde tallene. De som ikke ønsker å feire slikt fordi de føler seg gamle. Jeg tenker heller at jeg er heldig som har fått leve i 30 år, som er så priviligert at jeg får bli gammel (ikke at jeg anser meg selv somm gammel). Hva er alternativet...? Det er deilig å være 30! Takk for alle gratulasjoner jeg fikk på dagen min. Det varmer hjertet! 

Champagnefrokost er obligatorisk!

Jeg ønsker deg en videre fin romjul og en flott nyttårsfeiring! Må det nye året bringe glede til deg og dine. 

  

Toppen av frekkhet!

Det her føyer seg inn i rekken av frekkheter. Nationen.no har nå postet en artikkel med følgende overskrift: Mange EU-motstandere forstår ikke hva EU er. Kjære Heidi Nordby Lunde, du forstår ikke hvordan poltikk fungerer. Jeg skal ordlegge meg i den frekkhet du og våre politikere påfører folket. Du må forstå, våre politikere er folkevalgte som handler i strid med folks ønsker. Majoriteten av Norges befokling har aldri, og kommer aldri, til å ønske seg inn i EU. Å påstå at det er fordi folket ikke forstår er jaggu frekt. Her går ut ut og kaller nordmenn stupide. Hvor knepp er du? Hvor knepp må du være for å påstå at EU er en ren handelsavtale? "EØS knytter oss til EUs indre marked gjennom å harmonisere og adoptere regelverk som gjør at norske industrier og bedrifter tilpasser seg krav for å kunne selge varer og tjenester i EUs snart 27 medlemsland." - jaha? Sist jeg sjekket var EU en maktkåt elite som bruker tvang for å få gjennom saker folket ikke ønsker. Hvilken rett har EU - som handelsavtale - til å tvinge suverene nasjoner til å ta i mot for eksempel flyktinger, eller annet ræl som gangner deres egen lommebok? Når de ikke får det som de vil så sutrer de og truer med rettsak. Det er som en gjeng med store babyer i trassalderen. Som om Polen bryr seg? "vi tar heller konsekvensen av retten enn de ødeleggelser flyktningstrømmen vil gi". Jeg holder med Polen her. "(...) snart 27 medlemsland" Skal dere inlemme Tyrkia også? Jeg grøsser. EU er en selvutnevnt stormannsherre som ser det som sin urokkelige rett til å styre over selvstendige lands styresmakter. EU, i likhet med sin bror FN, innbiller seg at de kan styre på tvers av folk og styresmakter. Snakk om stormannsgalskap. EU er dømt til å gå nedenom og hjem. Jeg gleder meg til den dagen det skjer.  Nei, Heidi (Leder i Europabevegelsen), du får nok finne noe annet å bedrive tiden din med. Vi har nok av maktkåte elitemedlemmer som trosser folkets ønsker. Og jeg sier det med en gang: jeg holder heller med populistene enn slike frekke, uansvarlige, egoistiske, elitære mennesker som deg. Jeg ser helst at vi forlater EØS umiddelbart. Handelsavtaler kan etableres og gjennomføres på andre måter. Vi har gjort det før og vi kan gjøre det igjen. Denne gangen uten det trassende diktaturet! 

Du finner artikkelen her: http://www.nationen.no/debatt/mange-eu-mostandere-forstar-ikke-hva-eu-er/

 

#EU #EØS #politikk #politikere #NEITILEU #Utaveøs #nokernok 

Amoralsk som faen

Verden er overbefolket av moralister. Moralist - tilhenger av moralisme: en som moraliserer (Dvs preker moral). Nå, så har vi som samfunn en underliggende universell moral basert på etiske retningslinjer og normer. Problemet oppstår når moralister påberoper seg retten til å moralisere andre på bakgrunn av sin egendefinerte virkelighetsoppfatning. Hvordan i helsike fant du ut at du selv var så plettfri? Er du helt ren du da? Du ser flisa i din brors øye, men du ser ikke tømmerstokken i ditt eget. Selvinnsikt er noe dritt. En meget krevende oppgave. Når du peker på andre har du fire fingre som peker tilbake på deg. Det kan være greit å ta seg tid til å tenke før du går løs på alle og en hver mann med moralpreken din. Det er faktisk amoralsk som faen. 

 

#moral #amoral #selvinnsikt 

Videoblogg: Fittja-saken

Ikke bare er denne kvinnen nå rettsløs, nå håner innvandrergjenger demonstranter som protesterer mot den manglende dommen ovenfor disse overgriperne ved å le og skrike at hun fortjente å bli nærmest voldtatt til døde. Hjelp Jokaim med å samle inn penger til denne kvinnen og vis at du støtter hennes sak og erkjenner den urett som er begått mot henne: https://www.facebook.com/joakim.lamotte/videos/1590340504393868/

La oss skape nye lover vi ikke kan følge opp! Gratulerer Sverige.

Det er hårreisende å se til Sverige. Det tidligere idylliske landet med svalberg og piker med blomsterkroner, hvor frihet stod sterkt i alles hjerter. Nå har de altså, nok en gang, frikjent en gjeng voldtektsmenn. Voldtektsmenn som har vedkjent seg seksuell omgang med en 30 år gammel kvinne i en trappeoppgang i Fittja. En kvinne som var utsatt for grov vold, grov dokumentert vold. Likevel mener dommeren i rettsalen at det er manglende bevis og at kvinnens historie ikke er sammenhengende. Kjære dommer, når du blir slått bevisstløs gjentatte ganger så er det ikke så lett å være sammenhengende. Det finnes DNAbevis og politiet har vedkjent seg å ikke ha etterforsket saken hverken rett eller innen rimelig tid. Kvinnen som er rusmisbruker, får sin sårbarhet brukt mot seg. Er det ikke slik at rus bidrar til skjerpede omstendigheter? Eller er det fritt fram å forvolde seg på mennesker som ikke kan gjøre rede for seg selv? Når jeg tenker meg om fikk ikke kvinnen på Gotland, kvinnen som satt i rullestol, gjenopprettelse heller da hun ble gjengvoldtatt for to år siden. Er det virkelig slik at de svakeste i samfunnet ikke lenger har rettigheter? 

Dette skal den svenske regjeringen ta tak i. Hvordan? Jo, ved å innføre en ny lov om skriftlig samtykke til sex. .............................men altså. For det første er hele forslaget tullete i seg selv, for det andre: dere klarer ikke etterforske voldtekt av barn på 3 år gang - enda dere vet hvem gjerningsmannn er! Ikke har dere et rettsystem som gir gjenopprettelse til ofrene heller. Og du vil innføre en ny lov? Ja, det skal bli spennende å se hvordan denne overholdes. For et mareritt av et sikrus. Det som skremmer meg mest er at vi har åpen grense mot denne herligheten, oppå det faktum at det norske rettsystemet allerede vakler og beveger seg i samme retning. Det er så bizarr at man nesten ikke vil tro det. Jeg forstår dere som drar ned rullegardina og pynter juletreet i valgt uvitenhet. Jeg forstår dere. Problemet er at denne situasjonen kun forværres om vi ikke gjør noe med dette nå. Å dra ned rullegardina er selvdestruktiv adferd. For å si det på en annen måte: Du skyter deg selv i leggen. På et eller annet tidspunkt vil den rullegardina bli revet av øynene dine og du vil stå i en virkelighet som blåser av deg håret - eller trusa i dette tilfellet. Og da er det for sent. Jeg kan ikke forestille meg at noen ønsker svenske tilstander, og de allerede voksende norske tilstandene, for sine barn. For sine søstre, kjærester eller døtre. For sine mødre. For det er èn ting her, din søster, datter, kjæreste og mor er likestilt under denne trusselen. Ung som gammel. Rovdyr har ingen grenser. 

Vi kan ikke skyve faktum under en stol. Det er mange meninger om hvem som gjør hva. Statistikker blir vrengt opp og i mente, og få vil vedkjenne seg årsaken til problemet. Mange kaller det kultur eller ukultur. Kultur du? Definisjonen på menneske- og kvinnefientlige holdninger har aldri for meg vært definert som hverken kultur eller ukultur. Det har ingenting med kultur å gjøre. Det er galskap. Skal vi importere kannibaler fra stillehavsøyene og la de herje i gatene - det er jo dems kultur? Jeg gjentar: Det er galskap! Og slike tilstander skal politikere reparere med skriftlig samtykke til sex? En ny lov som de quote: ikke har ressurser til å etterforske. Problemet ligger ikke bare i deres selvhevdede rett til å forgripe seg, det ligger i deres oppdragelse og deres ideologi. Det stikker dypere. Og dette godtar vi og bærer fram, mens kvinner og barn ligger ødelagt på fysisk og psykisk rundt om kring, uten noen form for rettferdighet. Tvert i mot viser bedømmelsen i slike saker at det er fritt fram. Det hadde ikke forundret meg om en av de tingene de reklamerer for er "kom og forvold deg uten konsekvenser". Jeg er oppriktig lei meg og har den største medfølelse med kvinnen fra Fittja. Jeg har den sterkeste medfølelse med de kvinner og barn som har blitt utsatt for disse grusomhetene og som ikke får sin gjenopprettelse. For dere som har blitt fratatt deres bevegelsesfrihet, deres menneskerett og deres tiltro til systemet. Jeg har den sterkeste empati med dere som må treffe overgriperen deres på nærbutikken. Som har angst for å leve. For dere som lever i konstant frykt. Jeg har den sterkeste empati med dere menn som er fortvilet, på vegne av deres familie og dere selv. Dere som har frykt for å bli urettferdig behandlet fordi kvinner er livredd for at dere går bak dem på kvelden. Dere har min medfølelse. Jeg er også redd. Redd for å bli overfalt. Redd for rettsystemet vårt. Redd fordi systemet hverken forsvarer oss eller gir oss rettferdighet. Redd fordi vi ikke får forsvare oss selv. Redd for min framtid, mine venners framtid, for deres barns framtid. Jeg er redd for at dette blir normalen. 

Mens sirkusmusikken ruller i ørene stiller jeg meg også spørrende om hva som skal til for å få en overgriper dømt? Når hverken video, DNA, vitner eller vedkjennesle er beviser nok... Hva er beviser nok? Hva skal til? Og om det nå skulle finnes noen bevisbyrde som veier tungt nok, hvordan skal overgriperen bli dømt til den straffen som står i lovverket og ikke til samfunnstraff? Hvordan? Jeg skulle gjerne ha hatt svar på disse spørsmålene, men jeg mistenker at sirkusmusikken bare skrus opp til et høyere volum og at nye lover, som ikke kan følges opp, dukker opp. 

Jeg er fortvilet. 

 

#voldtekt #rettsystemet #rettstaten #sverige #norge #svensketilstander #overgrep 

Kjære Aasbjørn,

Og alle dere som har lest, kommentert og delt innlegget mitt fra i går.

Det nordiske tyranniet

Har evnen til å tenke kritisk forduftet fullstendig? Det er et spørsmål jeg stadig brenner inne med. Når jeg ser rundt meg på hva som foregår i Norge, og ikke minst i verden som helhet, lurer jeg på om evnen til å tenke selv kun er en utopi. Når det en skjelden gang dukker opp en enhjørning, blir denne fullstendig slaktet av den indoktrinerte, ukritiske mobben. Det er ikke lov å tenke selv og om du i det hele tatt gjør det, skal du skal hvertfall ikke få si hva du tenker! Jeg lurer på om det er ren dumskap, rett og slett, eller sjalusi som driver disse ryggradløse menneskene til å bryte ned din ryggrad? Og jeg spør meg selv gang på gang: hva er agendaen? 

Da jeg gikk på universitetet studerte jeg idehistorie. "hva er idehistorie?" var et hverdagslig spørsmål for meg, som jeg ikke alltid syntes var like enkelt å svare på. Enkelt forklart er idehistorie hovedsaklig studier av små tekster som motsvar på de store tekstene og grunnleggende idestrømningene i sin sanntid. Det betyr at jeg som idehistoriestudent studerte flere aspekter ved vedtatte sannheter. I sin kontekst. Å løsrive noe fra sin kontekst er like forståelig som God dag mann, økseskaft. For sannheten er at du opprtrer historieløst når du river ting ut av sin kontekst og tolker det ut av løse luften - slik veldig mange gjør med stort sett alt i dag. Som over gjennomsnittet interessert i det groteske i mennesket, valgte jeg bevisst emner som ondskap, antisemittisme, folkemord og massevold, politisk teori, politiske utopier ect. For hvordan kan vi være gode når vi er så gode som vårt svakeste ledd? Jeg ønsket å finne ut av hva som driver mennesker til slike ekstreme handlinger, hva som gjør at mennesker opptrer som de gjør. Det jeg oppdaget allerede da var det som satte meg ut og imponerte meg mest: det fåtallet, den lille gruppen, som alltid gjør motstand og opprør mot amoralske handlinger og systemer. De som turte å handle på tvers av hovedstrømmen for det de mente var rett. De som hadde gjort seg opp sine egne tanker og som ikke kunne adopteres til disse alternative moralske universene som bla facismen skaper. De som vi i Norge kjenner som motstandsbevegelsen. Det ga meg, og gir meg fremdeles håp om at det finnes en løsning. Utfordringen er at hovedstrømmen skjelden lærer. Se tilbake på verden. Se hvordan den har skiftet fra en side til den andre, så tilbake igjen. Hele intensjonen med demokrati var at alle skulle ha en stemme, at vi skulle ha et fruktbart klima, at alle får plass. Den demokratiske utopi lever fremdeles i beste velgående, men dessverre er det slik at demokratiet er dødt. Hvorfor spør du? Jo, fordi vi har gjort og godtatt feil nummer 1: vi har "folkevalgte" som aldri har levd som et normalt samfunnsmeldlem i sitt liv. Hvordan kan politikere forstå våre utfordringer når de aldri har arbeidet i en normal jobb, eller måtte bo der hvor gjennomsnittsmennesket bor? Når de bruker våre midler til å beskytte seg selv, mens folket går strippet for sikkerhet? De svever på en sky blandet at selvgodhet, fjern idealisme og stormannsgalskap. Vi må lære av historien. Folk har ikke lært noen ting. Folkemord og massevold foregår kontinuerlig. Undertrykkelse av meninger som ikke stemmer med dems ideal lever i beste velgående. Det virkelige beviset på at ingen har lært noe er at folk er så redd for andre verdenskrig på nytt, at de gjør det samme mot jødene nok en gang. Islam er liksom vår tids jøder? Nei. Det er de ikke. Vi har ikke lært noe av historien. Nok en gang står antisemittismen på trappa og politikerne våre ønsker den velkommen. I allefall gjør de lite for å hindre det. 20 000 jøder har forlatt Europa de siste tre årene. Fullstenig historieløst. Det eneste utvalgte grupper har lært av dette er at det lønner seg å innta en offerrolle. Å bli godkjent som offer gir mange økonomiske og sosiale fordeler forstår du. De kan unnskyldes for alt, til og med den volden de forvolder på andre. For de har jo traumer. Våkn opp. Hvem riktig navlet menneske påfører andre den smerten de har blitt påført selv? For du forstår, det gjelder kun utvalgte mennesker. Her i Norge og i Skandinavia skal vi bare godta å bli forvoldet. Fordi det er jo vår skyld? ....eller? Hvor hang dette sammen igjen? Uansett hvor hardt jeg prøver så får jeg det ikke til å stemme. Jeg får ikke noe av dette til å stemme. Jeg forstår ikke hvorfor jeg har personlig ansvar for at andre mennesker velger å leve under umenneskelige ideologiske vilkår. At de ikke rydder opp i sitt eget hjem før de tar seg andre steder. Jeg foreslår at alle politikere som har bidratt til dagens Norge blir bosatt i teltleir på grønnland. At de blir strippet for sine sikkerhetsvakter. At de får kjenne på kroppen hvordan det er å føle seg utrygg i sitt eget land. Hvor de ikke har noe de skulle sagt om det, for da blir de sett ned på og ødelagt. Hvordan det er å bli antastet og ropt hore etter. Hvordan det er å ikke kunne bevge seg til butikken uten angst. Det unner jeg dem. Det trenger de. De trenger å oppleve for å forstå, for empatien er død. Det er en egenskap de ikke besitter. De oppfører seg som pykopaten. De lærer seg hvordan de skal repondere på ulike situsjoner, følelsesløst, men tilsynelatende følelsesfullt. De kopierer andres følelsesutrykk. Så fremt det er riktig situasjon vel og merke. Jeg mener det oppriktig, for empati kan de umulig ha slik de godtar diskriminering, vold og total ødeleggelse av egenbefolkning. 

I fremtidens historiebok vil det være avbildet en ny Quisling i denne kollasjen og, om ikke vi snur snart. 

Vi lever i et meningstyrrani. Du kan kun si hva du mener dersom du er enig med meningseliten. Hvor er mangfoldet i dette? Vi har mage eksempler på dette fra tidligere: Hitler, Stalin, Mao, Røde Khmer og listen fortsetter. Folk forfølges, mister jobben sin og henges ut med bakgrunn av at de ikke er enig i hovedstrømmen. En erklært hovedstrøm vi ikke har blitt spurt om vi er enig i, forøvrig. Først så strippes vi for ytringsfrihet, jeg har allerede som kvinne blitt strippet min bevegelsesfrihet. Ser du hvor dette bærer? Jeg håper for din del at du ikke både er blind og døv. Det er på tide å bruke stemmen sin. Det er på tide å våkne fra dvalen og stå opp for deg selv.  

Nok er nok. 

 

 

#politikk #diktatur #meningstyrrani #ytringsfrihet #bevegelsesfrihet #historie 

 

Jeg skammer meg på deres vegne!

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget. Det bobler over av tanker og følelser, noen som til dels det er best ikke å sette ord på. Ikke i den forstanden de lever seg ut i mitt indre. Samtidig kan jeg ikke sitte stille ved sidelinjen med lukket munn. Det går ikke lenger. Jeg har, siden jeg startet denne bloggen, unngått å skrive ned mine politiske meninger. Hovedsaklig fordi vi har en politisk venstreside her i landet som har gjort seg monopol på begreper som barmhjertighet, solidaritet, feminisme, toleranse og empati - uten å i det hele tatt forstå hva disse begrepene betyr. Jeg har aldri opplevd en mer intolerant polistisk venstrefløy i mitt liv. Intolerant mot alle som ikke mener det samme som dem eller som ikke bidrar til deres agenda. Intolerant mot skandinaviere, kvinner og mot vår sikkerhet. Intolerant mot de som tørr å si dem i mot. Intolerant mot dem som tørr å bidra til et fruktbart, flersidig politisk klima. Intolerante, hjerteløse mennesker som mener og støtter opp under at jeg som norsk kvinne bare skal finne meg i å ikke kunne ytre mine meninger eller kunne bevege meg fritt i mitt eget land - eller i naboland for den saks skyld. Ubarmhjertige, antifeministiske, intolerante mennesker som mener det er viktigere å hente kvinnehatende kriminelle hit til Norge, enn å skåne norske og svenske jenter og barn mot å bli gruppevoldtatt av haugevis med lykkejegere. Som syns det er ok at kvinner blir tent på i underlivet. At de blir torturert og mishandlet. Sist jeg sjekket så var voldtekt av dette kaliber et våpen i krig. Ikke en eneste av de venstrevridde ubarmhjertige menneskene løfter et øyenbryn. Om de nå skulle gjøre det, så er det for å synes synd i gjerningsmennene som har "traumer" fra "krig". Unnskyld meg, vi hadde da sannelig krig i Norge også - ser du at den generasjonen løp rundt i gjenger og voldtok og torturerte kvinner? Når skal dere lære at dette er oppførsel som overhodet ikke tolereres? Må vi gå til kamp selv? For jeg kan si det med en gang, jeg gjør det til mitt livs agenda å ta livet av sånne svin, om de noen gang skulle legge så  mye som en finger på meg. Jeg nekter å leve et uverdig liv med traumer fordi venstrefløyen har hentet inn flere hundretusner av voldtektsmenn som de degger med dag inn og dag ut. I mine øyne er dere like ille som dem. 

"Vi må lære av historien" sies det, mens dagens tilstand blir sammenlignet med et europeisk 1944 tatt ut av kontekst og tolket i sitt favør. Det viser faktisk hvor inderlig lite gjennomsnittsmennesket har lært av historien. For meg virker det som om du har lest litt i en historiebok og gjort som resten: livredd for å erkjenne at mennesket har flere sider ved seg, i frykt ignorert og pakket bort alt som kan minne om egne følelser. Samtidig så legger du altså press på at alt som kan minne om den politikken eller vekke frykten i deg skal stemples som nazistisk (kun høyre selvfølgelig) eller høyrevridd. At et fruktbart demokrati skal ha plass til alle sine medlemmer. At vi skal ha ytrningsfrihet. Så redd er du at du faktisk diskriminerer dine meningsmotstandere og fremmer den andre ekstreme siden. Du er ekstrem. Du har ikke lært noe av historien. Dette er det som skjer gang på gang. Undertrykk den ene siden, og den blomstrer opp. Undertrykk mennesker, deres liv og deres frihet, og se hvordan opprørene utbrer seg. Det er så historieløst at jeg i blant har lyst til å sette meg ned og gråte. Forstår dere ikke hva dere holder på med? Hva er det dere er så redd for egentlig? Ikke for å bli gruppevoldtatt med brennvæske hvertfall, nei det er værre å kjenne seg "slem" fordi du ikke gir fra deg skoene du har på beina.

Visste du forresten at både arbeiderpartiet og norske medier holdt på slik i oppløpet til okkupasjonen av Norge? 

Lurer du på hvilke saker jeg referer til? Da er det på tide å utvide nyhetsfronten din. Samtidig kan du spare meg for beskyldninger om stigmatisering, det klarer denne gruppen å påføre seg helt selv. Det inkluderer de som sitter på sidelinjen uten å si noe. 

 

Jeg er så lei av dere. Må bjellesauen deres gå utfor et stup. Det er det vi trenger. 

  #voldtekt #ytringsfrihet #Skandinavia #gruppevoldtekt #innvandring #islam 

Stopp verden, jeg vil av!

Det er sent og jeg hadde normalt lagt meg for lenge siden. I kveld sliter jeg med å sove. Jeg er fysisk uvel. Kvalm for å være mer spesifikk og jeg har ikke klart å spise noe særlig i dag. Det veksler mellom psykisk terror og angst. Bildene ruller som en film bak øynene mine og jeg får ikke fred i sjelen. 

Tidligere i dag leste jeg om den svenske jenta som ble gruppevoldtatt i timesvis av 20 menn i en trappeoppgang. En trappeoppgang hvor en nabo hadde passert og hilst på guttene, for å så gå tilbake til sitt. Uten et ord. Uten å gjøre noe verdens ting. Tyve menn forgrep seg på henne i alle mulige åpninger, samtidig og på tur. De banket henne. Truet med å penetrere henne med kniv. De lo og koset seg. Dette skjedde for halvannet år siden i nabolandet vårt. I et belastet område. Jeg leste om denne saken for første gang i dag. Om rettsaken som er på vei opp, hvor under halvparten av de deltagene i dette overgrepet sitter på tiltalebenken. Hvor politiet kommenterer at "de ikke har tid og ressurser til denne saken". En sak hvor en 30 år gammel svensk kvinne på hengende håret overlevde et overgrep som var nær å frata henne livet. 

Det er ikke første gang norske medier unnlater å skrive om slike saker. Det er ikke første gang saker som handler om overgrep og kriminell virksomhet utført av grupper mennesker med fascistisk ideologisk overbevisning maskert som religion dysses ned. Det er ikke første gang omfattende overgrepssaker begått mot kvinner og barn blir tilsidesatt til fordel for leserinnlegg og tvistede debatter om religionens fred og disse stakkarslige, ynkelige immigrantene som enten flykter fra krig (som er unnskyldningen for alt) eller fattige kår og ønsker seg et bedre liv. Som flykter fra et forferdelig samfunn, for å gjenoppreise det samme andre steder. Det er ikke første gang. Og det nok dessverre ikke siste. Må alle monner dra når noen våger å reise seg opp og dekke slike saker. Må de svartmales, stigmatiseres og hetses de som står opp for menneskeretten, feminismen og medlidenhet. For det er feil å være medliden med ei jente som like gjerne kunne vært meg eller deg. Det er disse stakkars guttene som har det fælt. De trenger jo hjelp skal du vite. Det er feil å være medliden med denne jenta, fordi det var Hege Storhaug som skrev om den kommende rettsaken. Jeg vet ikke med deg, men per i dag vet ikke jeg om noen annen dame enn Hege Storhaug som virkelig kjemper feminismens sak, som har hjulpet så mange kvinner ut av håpløse situasjoner eller belyst disse temaene med en klarere stemme. Jeg har et ønske og et håp om at flere åpner øynene for det arbeidet hun utfører og de kvinnene og livene hun har reddet og berørt på de mest fantastiske måter. At stemmen og sakene ofte omhandler den fascistiske ideologien islamisme med et hårreisende kvinnesyn (om man kan kalle det kvinnesyn overhodet) er fordi det har vært og er i aller høyeste grad et stort problem. Et problem som vokser seg større med hver stemme som ties. Hadde det ikke vært et problem her i Skandinavia eller ellers i verden hadde det aldri vært et tema å adressere. Å skyve det fra seg i frykt for at noen skal slenge et oppbrukt rasismebegrep på deg er feigt og selvdestruktivt. Til syvende og sist er det nettopp kvinner dette går utover. 
Enda mer hårreisende er at enkelte beskylder henne for å være falsk, for det har de hørt fra VG og NRK .....ja, det var kildekritikeren sin det. Det er så ironisk at jeg blir genuint lei meg og bekymret for menneskets selvopprettholdelse. 

De menneskene som benytter seg av slike hersketenkikker, som uhemmet og uten hverken kunnskap eller skam kjemper hovedstrømmens agenda og idealisme tenker ikke. Det er mennesker som er såpass selvsentrerte at de kun tenker på hva andre og verden tenker om dem. Snillisme og skylapper kommer i alle «political correctnes»-starterkit. Og du får de over alt! Det er ikke til å unngå. Det å tenke "kritisk" gjelder kun dit de er dirigert til å tenke av hovedstrømmen. De følger bjellesauens klang. Så er det viktigere å fordømme, benytte hersketeknikk og skape stigma omkring dem som er uredd for å snakke fra levra og som river ned luftslottet: idealet om en global åpen verden - toleranse er kun akseptert mot likesinnende såvel som de som begår kriminelle handlinger, terrorisme eller annen ellers uakseptabel oppførsel så fremt de er tilsynelatende stakkarsliggjort (og riktig farge, politisk orientering eller "religion" selvsagt). Det handler for dem ikke om å sette seg inn i saker og tenke selv, men om å mate et urealistisk ideal. Idealet om å reparere verden, som de i utgangspunktet egentlig bare forverrer. De reparerer jo trossalt med roser når de en gang i blant gjør noe som helst.

Det er viktigst å beholde ansikt. Å tenke selv, å ytre meninger og/eller fakta om saker som går i mot deres felles agenda krever mot. Det krever innsikt. Det krever arbeid. Det krever selvtillit og det krever at du klarer å stå i det. Det er det ytterst få som gjør, dessverre. Vi er så indoktrinert med å sette andre foran oss selv. Med å være dumsnille. Med å gi fra oss skoene vi har på beina - og ikke minst la noen forvolde seg i samme slengen. Røverne voldtar Tante Sofie, men hun lar de likevel ligge over til dagen etter. For i Kardemommeby er vi snill og grei. Jeg mener ikke at vi ikke skal hjelpe andre mennesker, men det er en grunn til at vi blir bedt om å ta på vår egen oksygenmaske før vi hjelper andre. Her har dessverre den lange mangeltiden på oksygen forårsaket et kaos og en samfunnsituasjon jeg er redd vi ikke har sett maken til. Mens dette skjer rett foran nesa på deg, lever vi i et demokrati som mer ligner en totalitær maktelite. Som bestemmer på tvers av folkets ønsker. Som har brutt med grunnloven og gitt styremakt til andre land utenfor vår nasjonalstat. Som tjener seg rike på disse tragediene og som etterhvert flytter seg videre i andre toppstillinger rundt om kring i verden. Vi lever i et tilsynelatende demokrati, i et tilsynelatende sekularisert land hvor det ikke tåles at det finnes meningsmotsettninger. Hvor vi kun tillater en type religiøse symboler i vår statsfinansierte mediekanal. Hvor vi får munnkurv og trussler dersom vi våger å tenke selv. 

I kveld sliter jeg med å sove. Jeg er fysisk uvel. 

Stopp verden. Jeg vil av. 

 

#politikk #hegestorhaug #rights #overgrep #media  

Porno

Det er i vinden om dagen, porno. Det diskuteres som aldri før, mer åpent enn noen gang. Og godt er det. For når ble egentlig porno normen? 

Den siste uka har jeg sett ett stykk dokumentar om porno og britisk ungdoms forventing til sex og selvsagt NRK serien til hu dama med det rosa håret som er rundt og piller i alt og alle. Det forskrekker meg og jeg mister faktisk sexlysten fullstendig når jeg orienterer meg om menneskers forventinger til hverandre på soverommet. La oss starte her: Porno er som all annen film. En illusjon. En fantasi. Hør her gutt, tenk om jenter forventet at din rolle i hennes liv var en reinkarnasjon av "the notebook"? Hvordan reagerer du på det? Det er jo fullstendig tullete. Like ekte som en hardbarka, romantisk, klissete, feminin, romantisk drama/komedie er pornoen din for jenter. Når en 18 år gammel gutt står fram i en dokumentar og sier han forventet at jenta skulle ta den i rompa for å suge han etterpå.. Da lurer jeg på hvor mentalt forstyrret han er? Jeg sitter da sannlig ikke på do og spiser min egen bæsj. Og den tanken er faktisk mer appetittelig. Hvorpå jentene følger på og sier de faker at de liker helt absurde ting som dette fordi de tror det er det som forventes av dem. Faktisk til den graden at de syns det er vanskelig å leve med seg selv, fordi mye av det som vises i porno er ren nedverdigelse. Like mye som du vil ha min mens smurt utover ansiktet ditt, vil jeg ha din sperm der. Og vet du hva? Begge deler er bortkastet reproduksjonsslim. Mensen er livmorveggen som kommer ut med litt blod. Sperm er bortkastet celler som i grunn skulle festet seg der. Vil du ha din sperm i ansiktet? Nei? Dersom du ikke syns det er greit, hva får deg til å tro at andre syns det? Jeg er så lei av den holdningen at damer skal rulle ut rød løper for sperm og finne seg i det ene sinnsyke opplegget etter det andre. Hvor kommer alle disse ideene fra? Hva er det som egentlig gror i mannens seksualitet? I og med at disse fantasiene manifesteres på video? 

Misforstå meg rett. Det finnes mange rare fetisjer og folk har ulike preferanser, men "normalen" og sunn fornuft bør få det til å ringe en bjelle. Å bruke porno som veiledning for sexlivet ditt er like idiotisk som å bruke romantiskse filmer som rettesnor for kjærlighetslivet. Det er ikke ekte! Det hjelper ei heller at magasiner som cosmo består av artikkel på artikkel om hvordan du kan være sånn og sånn i senga. Gud bedre. For en verden. Det som værre er var den sexarbeider-dokumentaren på NRK hvor de intervjuet gutter i Tyrkia om hvorfor de gikk til prostituerte transvestitter - jo fordi da kunne de knulle like hardt som i porno. Altså. Jeg måtte ut å ta meg en røyk. Jeg er fremdeles sjokkert over det konseptet. 

Mitt kjærlighetsliv er hverken en porno eller en chickflick, heldigvis! La fantasi få være fantasi og virkelighet få være virkelighet. Er du heldig så finner du en som gir deg litt av begge deler, men ikke dur fram og forvent deg det. Grow a brain. 

Rant over. 

 

#porno #sex #virkeligheten 

Weekend vibes

Denne helgen har det vært skikkelig helg. Jeg tror jeg har sjekket jobbmailen min to ganger og bare gjort akkurat det jeg har hatt lyst til.

Det har vært hvit helg med trening, venner, familie og kjæreste. Noen timer av livet mitt gikk med til Alias Grace og det var det vel verdt! Både fredag og lørdag har vært fylt med netflix, spilling og god mat. I dag har jeg derimot vært ute på tur og rundt om kring på visninger. Jeg forstår virkelig ikke hvordan enkelte mennesker lever. Den ene leiligheten jeg tittet på var virkelig grusom. Oppussingsobjekt rett og slett. Med tydelige spor av vannskader selger "ikke kjente til". Du har ikke bodd i en leilighet i fem år uten å kjenne til de tydelige vannskadene på både toalett, kjøkken, stue, stuetak og vegg. Det nekter jeg å tro. Vi så jo det etter ett minutt.. Værre er at vedkomne har valgt å bare bo sånn. Da jeg kom hjem og gikk gjennom prospektet på den så grøsset jeg faktisk. Jeg følte meg så skitten at jeg måtte dusje. Der skal jeg hvertfall ikke bo. Men. Jeg er altså på leilighetsjakt og jeg gleder meg til jeg finner en som passer mine ønsker og behov! Det nærmeste jeg kommer å ha eid egen leilighet var sammen med min x, og den vil jeg aldri få sett innsiden av da det var en prosjektleilighet som ble solgt før overtakelse. Så, det skal bli utrolig deilig å få sitt eget, men det er mye man skal passe seg for der ute. 

Briller har jeg kanskje ikke, men jeg har med meg god støtte når jeg er på visning. Jeg står nemlig heller over enn å bli lurt. Så desperat er jeg ikke. Som feks den leligheten som jeg nevnte - som var priset lavt. Lokkepris ville noen sagt, men etter å ha sett den tenker jeg den som kjøper den må være erklært idiot.. Den er nemlig ikke verdt den prisen i det hele tatt, alle de hundretusenvis av kronene man må pusse opp for der. Den andre jeg tittet på var veldig fin, så vi får se hvordan det blir med det. 

Nå skal jeg runde av helgen med takeout og Ghost Adventures sammen med elskebassen min! Håper du har hatt en flott helg også :-)

 

 

#bolig #boligjakt #helg 

Bikinifitness

La oss snakke om bikinifitness. Det er en del ting jeg virkelig stusser over i henhold til denne såkalte "sporten". 

Vi snakker altså om en trend som lever i et luftslott kalt sport. Hvor jenter (og gutter) betaler tusenvis av kroner for å pine seg gjennom måneder med diett, hvor man  nekter seg alle ting man er glad i - ikke bare på matfronten - ånei. Relasjoner går i vasken. Psyken går i vasken. Man tar fra seg aktivteter man er glad i. Isolerer seg fra den sosiale omverden. For hva? For å ikke bli forstyrret i "kroppsbyggingen"? For å se ut? Å? Du forteller meg at dette er en sport? En test for å se hvor langt du kan nå med trening? Jeg kjøper det ikke. Mulig du sier disse tingene for å overbevise deg selv, men jeg kjøper det ikke. Bikinifitness er og blir en skjønnhetskonkurranse i forkledning. Du betaler altså dyre dommer og sliter deg ut for at andre skal bedømme om du er god nok eller ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal kategorisere det som annet enn... utstilling. På lik linje med katte og hunde-utstilling. Er du uenig? Og hva er egentlig forskjellen? Konkurransesport? Du presterer sier du. Ja, i forhold til hva? Hva er det man bedømmes på? Det er faktisk intet annet enn en konkurranse om estetikk. Og som vi vet kan det ikke bli objektivt. Sannheten er subjektiv. Skjønnhet er subjektivt.

Dette bildet og kommentaren som hører til snakker for seg selv. 

Du kan godt forsøke å overbevise meg om at du ikke piner deg selv og at dette er noe du elsker, men jeg tror deg ikke. Jeg tror at du tror det. Men summen av alle jeg har lest og sett som er igjennom en slik prosess er faktisk negativ. Det er bitching om alt man savner og at man er sliten. At man ikke fungerer optimalt. Når man elsker smerte så heter det faktisk masochisme. Og jeg  anser de som dømmer i denne "sporten" for sadister - eller helt enkelt kapitalister. Det kan selvsagt handle om penger. Det aller meste handler om penger. Men når du får noen til å betale dyre dommer for å pine seg, for få sin kropp og sitt utseende dømt av andre(hvilket media liker og lure oss til å tro at vi forkjemper med kampanjer som #femistfitness osv), så er du rett og slett både sinnsyk og genial. Masochisten og sadisten finner hverandre og den ene parten tjener penger. Jeg lurer virkelig på hva som skjedde med å trene for helse, for å ha en bedre hverdag, for å opprettholde god livskvalitet. Det kan godt hende du tar deg nær av dette. At du føler deg dømt eller kritisert, men det er jo det du betaler for når du melder deg på en slik konkurranse.

Tenk litt på den. God helg!

 

#fitness #bikinifitness #trening 

Helgekos

Helgefri er så utrolig deilig og noe jeg setter veldig stor pris på. Det er balansen mellom jobb, aktivitet og total avslapping. Den er uvurderlig.

Både gårsdagen og dagen i dag har gått til rolig sofasliting sammen med gutten min. Vi har sett på det ene og det andre, blant annet WW2 i farger (hvordan i all verden fikk de til å legge farger på de gamle filmene?!), nye episoder av Ghost Adventures og en sesong av family guy. Selvfølgelig med takeout fra favoritt stedet vårt og tonnevis med sjokolade og friskis! 

Nå har jeg lagt meg til rette hjemme med den nye NRK-serien "Line fikser kroppen". Egentlig hadde jeg tenkt å dra på trening i dag, da jeg ikke får muligheten i morgen, men så latterlig støl som jeg er så syns jeg dette er en god erstatning. Ikke minst viktig! Og i den anledning skal du få et ustriglet bilde av min late usminkende, extensionsløse side (minus de vippene der da selvsagt)..

Ønsker deg en videre fin søndag! 

Oppdatering - Fettforbrenning gjort enkelt 2 Beta

Hallo der! Da tenkte jeg det var på tide med en oppdatering på treningsprosjektet mitt. Jeg har nå vært gjennom i overkant av 4 uker og har startet på fase 2 av programmet. Hvis du venter på mål, kilo og formbilder må jeg dessverre skuffe deg, hvorfor kommer jeg tilbake til litt lenger ned. Det jeg vil dele med deg er hvordan prosessen har vært så langt. 

 

For en stund tilbake så skrev jeg om min tidligere "treningskarriere" og mitt forhold til fysisk aktivitet. Det som har vært min utfordring tidligere er at ingenting er godt nok eller nok trening. Hvorfor? Fordi jeg utelukkende var resultatorientert og var livredd for at endringer skulle sette meg tilbake. Hvor lite reflektert er egentlig det? Endringer er jo nettopp det som må til for å gjøre rom til noe nytt! Noen ganger tror jeg hodet mitt bevisst prøver å lure meg - og ja vi er to sterke personligheter i denne kroppen. Uten å selverklære meg med multipersonlighets forstyrrelse. Vi har alle de mentale kampene, liker jeg å tro hvertfall. Med det til grunn må jeg si at jeg virkelig elsker dette treningsprosjektet. Det er virkelig godt for både kropp, hode og sjel, og gir meg veldig mye glede - til tross for at dørstokkmila kjennes uendelig lang ut i blant. Drar du på trening når du må gå til Kina først? Den følelsen. Men det har gått overraskende bra.

 

Programmet er delt inn på følgende måte: 

Fase 1

- To helkroppsøkter 

- En sirkeløkt som går på tid 

- Hverdagsaktivitet 

Fase 2

- To styrkeøkter (en for ben og en for overkropp) 

- En sirkeløkt som går på tid 

- Hverdagsaktivitet 

Så er det deloaduke, for dere som kjenner til det, mellom fasene. Dersom jeg snur meg to år tilbake hadde jeg aldri kunne trent så "lite". Det som er utrolig er at jeg har like gode resulteter med dette som med 6 styrkeøkter i uka + cardio. Forskjellen fra da til nå er at jeg har et maks avslappet forhold til både trening og mat og til tross for at jeg har denne trenings- og kostholdsplanen, så følger jeg den absolutt ikke slavisk! Noe jeg ville gjort tidligere. - Ikke minst har jeg masse tid til å dyrke mine relasjoner og kose meg med andre ting. Som det forøvrig er gjort et poeng av i dette programmet og det er en av de tingene jeg liker aller best ved det! Tidligere ville jeg også målt, veid, klypi meg i huden foran speilet mange mange ganger i uka. Det gjør jeg heller ikke lenger. Derfor verken måler jeg meg eller tar formbilder. Min hensikt med dette er å nyte tilværelsen, bruke trening som verktøy, etablere gode hverdagsvaner og gi kropp og hode næring. Så tenker du kanskje "hvordan holder du track på resultatene dine?". Vet du hva? Mine resultater skjer mellom ørene. Det er første prioritet. Dessuten kjenner jeg min kropp såpass godt at jeg ser at det har skjedd endringer. Det vakre med å ikke være resultatorientert er at det blir mindre viktig, det betyr likevel ikke at det ikke skjer ting. Det som skjer når du er sykelig opptatt av resultater er stress og det er virkelig ikke godt for noe. Nå sier jeg ikke at alle skal gå hjem og gi fullstendig ape i resultater, men jeg som hverken konkurrerer i noen sport eller er ute etter den berømte "sommerkroppen" har det bedre med å sette fokuset mitt et annet sted. Det viktigste er hvordan jeg føler meg og det kan ikke styres av hvordan kroppen min ser ut. Det er regelrett galskap! Dette er noe jeg vil gjøre resten av livet mitt, ikke for en kort periode. Skal jeg da virkelig veie og måle meg hver uke? Til hvilken hensikt? Bortkastet tid og energi spør du meg.

 

Konklusjon: Jeg elsker dette programmet og måten er satt sammen på. Jeg har skikkelig sansen for konseptet og ikke minst hensiktet til Silje med dette. Det var på høy tid noen tok tak i stafettpinnen og ristet litt i treningsbransjen. Nok et bevis på at det hverken trenger å være dyrt, komplisert og altoppslukende å være i god fysisk og psykisk form. En stor takk til Silje så langt!

Energiprosjektet

Da jeg satt i bilen på vei hjem fra trening i går gikk det opp for meg. Ofte bruker jeg litt tid på å fordøye ting og når jeg leser så mye og hører så mange lydbøker som jeg gjør (om alt og ingenting) så kommer åpenbaringene til meg som lyn fra klar himmel. Bare plutselig! Det gjelder ikke bare bøker altså, men generelt sett informasjon, utfordringer og gåter jeg ønsker å løse. Fysisk aktivitet hjelper selvsagt til med mange utfordringer, men til å stokke tankene ved å ikke tenkte: Det er perfeksjonisme i sin sanne form. Jeg startet nemlig på en ny lydbok tirsdags kveld. The art of stopping time av Pedram Shojai. Forventningen var en helt annen enn virkeligheten. Jeg liker nemlig å lytte til informasjon, men denne boken er mer en.. tja, 100 dagers Gong. Bokstavelig talt. Da jeg kom til dag 11 (etter bort i mot 30-40 minutter) bestemte jeg meg for å slå den av. Det var en indre kamp: skal jeg høre ferdig? Kanskje jeg bare skal slå av? Det er kanskje greit å høre hva boken har å by på i sin helhet før jeg startet med en 100 dagers Gong? Eller er det det? Kan jeg ikke bare starte? osv. Du forstår tegningen. Jeg bestemte meg for å spare den og bruke den som en liten julekalender. Eller. Utvidet julekalender. Du forstår, jeg har allerede en slags Gong på gang. Det jeg ikke hadde regnet med var effekten jeg fikk av de 30-40 minuttene! Nå som jeg tenker meg om startet jeg dagen min i går med å rydde hele skrivebordet på laptopen og å organisere alt fra oppgavelister til mappestrukturer. Før klokken 08.00. Nå sporer jeg litt av, så la meg komme til poenget. Denne mannen (eller dama?) bruker en vakker allegori på livet: hagen. Og det er denne hagen jeg er opptatt av i dag.

 

Allegorien lyder slik: Livet ditt er en hage. Plantene er relasjoner og aktiviteter. Vannet er din energi. I hagen din er det begrenset plass til planter. Plantene må ha avstand mellom seg for å blomste og de må lukes, vannes og behandles med kjærlighet. Så melder spørsmålet seg: Hvor mye vann har du og hvilke planter får mest? 

 

Flott allegori eller hva? Jeg  tenkte ikke så mye over det der og da, annet enn at jeg ble imponert over den gode sammenligningen, men i bilen i går.. PANG. Der slo det meg. Jeg skrev jo i går om behovet mitt for stillhet. Det er alltid tilstede, men i større grad når jeg er sliten og flammen går på sparebluss. Så hvorfor har jeg så lite energi? Hva er det jeg egentlig bruker den på? For å si det på denne måten: En av de plantene jeg vanner mest er den som gir meg ro. Det vil si at jeg bruker faste tider på meditasjon, passer på at det er nok timer til søvn, jeg står opp veldig tidlig bare for å kunne suse rundt i mitt eget tempo på morningen med kaffekoppen i den ene hånden, kattepusen i den andre og klassisk musikk på høytaleren. Faktisk så er en av de egenskapene jeg verdsetter høyest hos meg selv min egen evne til å fullstendig ignorere tid. Å ikke forholde meg til klokka. Misforstå meg rett, jeg gjør jo for all del det - ellers hadde jeg ikke fungert i vår verden, men jeg forholder meg altså til den så lite jeg kan. Jeg er veldig lite opptatt av den. Så. Med all den tiden jeg setter av til susing, meditasjon og søvn så skulle man jo tro at jeg var fulladet til enhver tid. Men, i bilen i går så kom det til meg. Ugress! Jeg har ugress i min hage! Det er rett og slett et ganske stort, ekkelt ugress som stjeler vann fra mine utvalgte plantebarn.  Jeg legger alt for mye energi inn i saker og ting utenfor min kontroll, spesifikt på det mentale planet. Det visste jeg jo fra før, men med denne hage-allegorien så ser jeg det rett og slett fra en helt ny vinkel og jeg vet akkurat hva jeg må gjøre. Og dette kom jeg fram til ved å ikke tenke på det i det hele tatt, skru av og utføre fysisk aktivitet. Det er så beundringsverdig, hvordan kropp og hode henger sammen.

 

 

Mulig jeg er litt ekstra begeistret, men jeg syntes det var for godt til å ikke skulle deles med deg. Dette er altså min gave til deg i dag: Hage-allegorien og ikke minst tipset om The art of stopping time av Pedram Shojai. Nå har ikke jeg startet på denne Gongen enda, men det kan jeg selvsagt oppdatere deg på når den tid kommer. 

Stille

Stillhet. I sin allsidige betydning. Det har vært stille fra meg og jeg har hatt behov for stillhet. Jeg vet ikke med deg, men jeg er en meget sensitiv person. Med det mener jeg at jeg lar det jeg engasjerer meg for, i underbevisstheten, ta veldig stor plass i følelseslivet mitt. I blant kan det ta tid for meg å oppdage og da manifiserer det seg fysisk i form av feks sykdom. 

Det er nok mange meg bekjente som anser meg som en ekstrovert og sosial person, og det kan jeg for all del være, men mitt paradis er fred. Det er stillhet. Ingen telefon. Ingen TV. Om noe, så er det lydbok. Hvorfor lydbok? Jo, fordi det går på tankeplanet. Jeg kan hvile og lytte. Jeg kan være kreativ. Jeg kan være produktiv. Jeg kan rydde i mine emosjoner - mens jeg gjør det jeg har aller størst behov for: hvile. Aller helst stillhet. Alene tid. Isolasjon. Tidligere i mitt liv anså jeg stillhet som kjedelig, men det er en kjent sak at det er godt for sjelen å finne roen. 

"Salige er uvirksomhetens time, for da arbeider vår sjel" 

Jeg mistenker det er årsaken til mindfullness-bølgen,  mangelen på stillhet. Vi søker etter noe vi egentlig allerede besitter, vi bruker det bare ikke fordi vi omgir oss med støy i frykt for at det skal bli stille. Stillhet er et stort ubegripelig monster for mange og, jeg mistenker, på mange måter satt sammen med ensomhet. Det er altså misforstått. Ensomhet er noe du selv skaper ved å ikke være i kontakt med deg selv og ikke minst så er ensomhet menneskelig betinget, menneskeskapt om du vil. Stillhet er nødvendig for å oppleve lyd. Uten stillhet hadde ikke lyd eksistert. Herlig tanke, eller hva? 

I løpet av de siste dagene har jeg  fått litt fred i sjelen og med det kommet fram til konklusjonen at jeg har litt jobb å gjøre med meg selv. Veien mellom overengasjement og det å gi totalt F er (tilsynelatende hvertfall - jeg blir jo sint fordi jeg bryr meg) er kort. Spesielt for de tingene som står utenfor min kontroll. Så. Da har jeg kommet til den konklusjon at

A. Her må jeg skape balanse  

B. Jeg starter mitt eget prosjekt

Det satt i gang  en gnist i meg og jeg har allerede begynt. Jeg gleder meg til å være kreativ på mine egne primissser framover. Og kanskje er det akkurat det jeg trenger. 

Håper du har en fin onsdag. 

 

Unlearn everything.

I dag oppdaget jeg en video på facebook som tok pusten fra meg. Ikke fordi den nødvendigvis var så estetisk vel utført, men fordi budskapet og enkelheten ved den traff akkurat der hvor det skal treffe: rett i sjela. Det var et perspektiv og en forklaringsmetodikk som jeg er sikker på treffer rett hjem hos de aller fleste. En påminnelse om hvor fantastiske vi er som mennesker - og da mener jeg ikke det tillærte støyet vi går rundt og ruger på til en hver tid. Jeg mener det medfødte kreative rommet som bor i oss fra , fra vi blir født. Det som er så tydelig i barn, og i mennesker som er balanserte. Livsnyteren. Eventyreren. Det uredde, bekrymringsløse vesenet som bor i oss alle, der innerst inne. Jeg har blogget om det tidligere, perspektivet om å se innenfra og ut - og ikke utenfra og inn. Denne videoen treffer dette teamet på en meget forenklet måte. Jeg leser om velvære, teorier, metoder, verktøy ect for et mer lykkelig liv over alt. Enjoy the prosess. Its a journey, not a destenation. Men det er stort sett alltid noe som mangler: Verdien. Da mener jeg ikke verdien i kroner og øre, eller resultatene du oppnår når du kommer dit. Jeg mener, verdien i deg. Verdien i dine tanker, dine handlinger, ditt liv. Og hvorfor er det slik? Det er så lett å si "enjoy the prosess". Men når du ikke vet hvorfor eller hvordan fordi konklusjonen alltid er at du skal ende opp et bestemt sted, så er hele artikkelen eller rådet verdiløst?

Vi blir lært til å kontrollere våre omgivelser. At hardt arbeid er det som teller. At materielle ting gjenspeiler vår suksess, hva enn vi definerer suksess som. Vi blir lært til at andres meninger har større betydning enn dine egne, at andre tenker tanker om deg og dømmer deg. Vi blir lært til at vi må gå en bestemt vei for å leve er verdig liv. For å være suksessrik eller for å være "normal". Vi speiler oss i andre og våres oppfatning av hva vi tror omverden forventer av oss og stiller krav til oss selv som tar oss vekk fra vår egen vei. Som tar fra oss kontrollen til å leve et godt og meningsfult liv. Du blir innbilt at du mangler en hel del i ditt liv og at du alltid skal strekke deg framover. Jeg ble mentalt utslitt av å bare skrive disse ordene, for det er det det er. Slitsomt. Tappende. Det motsatte av lykke rett og slett. Så hvordan skal vi bryte ned "enjoy the process"? Det er i utgangspunktet så enkelt som høres ut som, dog mer vanskelig enn noe annet. Hvorfor? Fordi det har med dine forventinger å gjøre. Dersom du forventer at du skal ende opp et sted så har du allerede rotet det til fra starten. Livet beveger seg kontinuerlig og stopper ikke opp før vi dør. Din destinasjon er faktisk døden. Så skal du kaste bort livet ditt på å leve 5 skritt inn i fremtiden? Å etterstrebe mål og å lage seg planer for drømmer og ønsker man har er bra, men når du fokuserer all din tid på lister og planer som genererer et stress i ditt liv, så er det fordi du starter med forventningen om at du 1. skal komme fram et sted og 2. mistillit til at du selv klarer det. Å nyte prosessen innebærer at du gjør det du ønsker å gjøre, at du fyller ditt liv med drømmer og ting som gir deg påfyll innerst inne. At du forstår at du er god nok som du er, at du er verdifull og at du skaper ditt liv gjennom dine tanker og handlinger. Og det er her planene kommer inn. De trenger ikke å består av veidireksjoner fra A til B, men av retningslinjer som gjør at du tenker og handler mot ditt mål. At det du gjør gjør deg glad. Dine planer trenger verdier du etterlever. Gjør du en haug med ting som gjør deg misfornøyd og ulykkelig så må du faktisk rekonstruere noe. Mål store og små. Og disse drømmene og ønskene må ha tid til å manifestere seg. Tror du at du oppnår dine hjertens gleder ved å konstant tenke negativt om det du ønsker deg mest livet? At det er umulig fordi ingenting du gjør virker. Fordi du ikke liker det du gjør. Du føler bare at du . Hele poenget med å nyte prosessen er å følge ditt hjertes drømmer, tenke positivt, nyte alle de tingene som oppstår på veien og være i nuet. Ikke leve med nesa i en fremtid du selv ikke tror du klarer å oppnå. Så er spørsmålet: hva er det vi prøver å oppnå? Når vi påvirkes av samfunnet til å tenke og tro at vi alltid mangler noe, hva er det vi da higer etter egentlig? Og det er her tankesettet med å tenke innenfra og ut kommer inn. Ikke utenfra og inn. Omgivelsene kontrollerer deg ikke. Du kontrollerer heller ikke omgivelsene. Du kontrollerer deg. Du bor i deg. Det du kan gjøre noe med er deg. Utvikle deg. Venter du på å sette livet ditt i orden ved å kontrollere omgivelsene vil du foralltid leve i et ulykkelig kaos.

Du kan se filmen her: https://www.facebook.com/KyleCeasePage/videos/10154770251983062/

Unlearn everything. Start med blanke ark og kos deg.

"If you get the inside right, the outside will fall into place" - Eckhart Tolle

Trening som verktøy, ikke som hang.

Det florerer av spørsmål rundt mine nye rutiner nå om dagen, både på jobb, privat og i mediekanaler, og jeg har derfor lyst til å dele "greia" med deg. 

Det nærmer seg snart halvannet år siden jeg snudde livet mitt på hodet. På det tidspunktet var jeg lite opptatt av fysikk, kosthold og ytre påvirkninger til såkalt «sunnhet». Jeg var opptatt av mental helse og sjelefred (det opptar meg mye enda). I den forbindelse sluttet jeg å trene og orket ikke å tenke på mat, annet enn da jeg var sulten selvsagt. Jeg har mer eller mindre spist og drukket hva enn jeg har hatt lyst på. Jeg har gjort aktiviteter jeg har hatt lyst til. Treningen, som var domninant i mitt "tidligere liv", utgikk. Kontroll over ytre påvirkninger utgikk. Det var en befirelse. Det er en befrielse. Gjennom selvgranskning kom jeg fram til at mange av de restriksjonene og påbudene jeg ga meg selv egentlig kom fra fiktive forventinger fra meg til meg, basert på hvilke forventinger jeg trodde andre hadde til meg - ubevisst selvsagt. Vi liker jo å tro at vi er kilden selv. Videre oppdaget jeg hvor viktig psykisk helse er. Jeg kompanserer med selvpiskning (ofte overtrening og lite mat) når jeg ikke har det bra, eller.. jeg gjorde det og tendensen finnes enda. Det er hovedgrunnen til at jeg ikke har hatt noen rutine for trening, nedprioritert trening og mest av alt hindret meg selv i å trene - når tegnene til selvpisking dukker opp (de tegnene er heldigvis utryddningstruet). Det har vært litt av en kamp og jeg har handlet mye på tvers med meg selv. Det krever mye arbeid, mye refleksjonstid og ikke minst ærlighet for å komme fram til ubehageligheter man trenger å kvitte seg med. Med det sagt, så var aldri intensjonen min å unngå aktivitet og sunt kosthold, det har hele tiden vært planen å gjøre comeback treningsmessig på riktig tidspunkt. Når jeg skriver riktig tidspunkt så mener jeg når min mentale hang er et minimum og verdien og motivasjonen for et aktivt liv er energitilførsel, ikke selvpining (selv om det tok meg tid å finne ut av at jeg drev med dette). Og den tiden er

Ønsket om trening og strukturert aktivitet meldte seg for et par måneder siden. Jeg har vært litt aktiv, men ikke så mye som jeg ønsket fordi jeg var redd for den gamle hangen. Jeg bestemte meg likevel for å legge en plan for det kommende året og til min store fornøyelse oppdaget jeg at Silje Mariela søkte personer til betaprogrammet sitt fettforbrenning gjort enkelt 2.0. Det var en perfekt match! Både tid, konsept og struktur. Det har seg nemlig slik at i en jungel av tips, PTer, coacher og alle såkalte råd om hva vi skal og bør og ikke bør osv der ute, så har jeg over tid slått meg til ro meg at Silje er rett person til å hjelpe meg på min treningsreise. Årsaken til dette er følgende: Hun er reflektert og ærlig. Hun har egenskapen til å reflektere over seg selv, andre og å kombinere erfaring med framtidige mål. Jeg har oppdaget over tid at vi har felles verdigrunnlag og deler mange tanker, refleksjoner og ikke minst konsept om hva trening og kosthold skal være. Det er veldig lett å la trening og kosthold ta styring over livet man lever og det er noe jeg ikke ønsker i mitt liv. Trening og kosthold skal være et tilskudd. Det skal gi energi. Det skal være givende. Det skal opprettholde en sterk fysikk så vel som en sterk mentalitet. Det skal være rom for hindringer, utfordringer og livet generelt. Det skal kunne forenes med de andre aspektene ved livet og med de relasjonene jeg har tett på meg. Det skal ikke gi meg hodebry og stress. Livet er et puslespill og når den dagen kommer at jeg legger de siste bitene, ønsker jeg å se mer enn stress, treningstightser og angsten for mat. Livet mitt skal være en glede og jeg skal fryde meg når mitt puslespill nærmer seg slutten. Med det til grunn kan jeg fortelle at jeg virkelig elsker, elsker, ELSKER det nye programmet. Jeg blir så glad av at det er laget rom for andre aktiviteter enn trening, at det er fokus på avstressing, hvile, næringsrik mat, ikke kalorier, og at det er enkelt. At det er 3 treningsøkter i uka. At det er deloaduker, noe mange kanskje forbinder med hardtrening. Programmet går over 8 uker og min tilnæring til dette er at jeg henter med meg strukturen og gode valg. Det er det jeg ønsker å få ut av disse 8 ukene. Jeg ønsker et spark i baken for å indoktrinere god struktur og nye vaner. Og jeg gleder meg til å se hvordan dette endrer humøret og ikke minst den stive kontorkroppen min. Jeg fikk sjokk på mandag - som forøvrig var dag 1 - over hvor dårlig mobilitet jeg har fått.. Jeg klarte ikke squat-to-stand med strake bein. Så her skal det jobbes. Ja takk til en mobil, velholdt, sunn kropp som kan bære meg gjennom de resterende dagene av mitt liv på min reise mot et fargerikt og variert puslespill-bilde.

Jeg ønsker dog at dere skal forstå at dette ikke er higen etter ekstreme resultater, slik jeg var opptatt av tidligere. Jeg var aldri fornøyd og når jeg nå ser tilbake, så kan jeg ikke begripe at jeg ikke var komfertabel i min egen kropp. Faktisk, nå mange kilo senere, så er jeg så komfertabel som jeg aldri har vært i mitt liv. Jeg liker det jeg ser 90% av tiden, mot 0,1% tidligere. Det er det mange årsaker til, men hovedbudskapet her er at det hvordan det står til på innsiden som har alt å si. Jeg har hatt mange "former", men jeg er jo meg uansett for pokker! Bildene får tale for seg selv, her er en variasjon av meg det siste halvannet året. 

Jeg skulle ønske jeg hadde mer av typen formbilder å vise til, men det har jeg faktisk ikke, med unntak av da jeg trente FighterDiet. Det er faktisk opp mot 11kg forskjell på flere av bildene her. Men hva har det å si egentlig? :)

Jeg skal trives i kroppen min og den yte slik at jeg lever et godt liv, men jeg forjener ikke at kroppen min tar alt fokus - alt kan ikke handle om hvordan den ser ut. Det er sammensatt og det er en balanse - og det kommer innenfra.  

Er du nysgjerrig på programmet jeg følger nå, så kan du begynne å mentalt forberede deg på lansering i starten av 2018. Jeg gleder meg som sagt til å se hva dette programmet gjør for hverdagen min og det skal jeg selvsagt dele med deg innimellom. 

 

     

Nei.

Nei - er i all hovedsak, slik jeg oppfatter det, et negativt ladet ord. Jeg har der i mot kommet til den konklusjon at "Nei" er det ordet i mitt vokabular som har bidratt til mest glede - da jeg riktignok lærte meg verdien av ordet. For hva er det som gjør at vi er så redd for ordet "nei"? Hva skjer når du gir eller mottar et nei? Er det slik at du våkner opp spedalsk? Nei.

Det jeg ofte fanger opp når mine medmennesker gir eller får et nei er dette absurde behovet for å begrunne neiet. Hvem er det du begrunner avgjørelsen din om å gi et nei til? Og hvorfor har du et så intenst behov for å få en forklaring når du mottar et nei? Jeg opplever at mange er redd for å spørre og, fordi de er så redd for å få et nei. Igjen, hva er det værste som kan skje? Her er min teori: det hele handler om din egen rettferdiggjørelse ovenfor din egen frykt om å ikke være verdifull nok. Det er en frykt, ikke en sannhet, at nei handler om andres oppfattning av din verdi. Om "nei" i noen sammenheng handler om verdi så er verdien internt i den som gir neiet, ikke den som mottar det. Ved å lære deg verdien av ordet "nei" og hvordan det kan brukes, tilfører du en vidunderlig gave til livet ditt. "Ja" og "nei" er uttrykk vi bruker for å kommunisere ut hva vi ønsker her i verden. Det er uttrykk vi bruker i form av ord, stillhet, kroppspråk og andre kommunikasjonsmåter vi har. Det tar meg videre til mitt neste punkt i teorien for O'grufulle nei: Dersom du har et behov for å rettferdiggjøre "nei" ovenfor deg selv og for andre, så har du en jobb å gjøre. For hva forteller dette deg? Jo, at du 1. ikke vet hvor du vil eller hvordan akkurat denne sitasjonen drar deg mot din måldestinasjon - eller 2. Du kjenner ikke din egen verdi og er redd for fordømmelse fra omverden. Uavhengig av hvilken kategori du befinner deg i, om ikke begge, så krever dette arbeid fra deg. Kanskje tenker du nå på alle mulige måter det ikke går på, men jeg vil minne deg om at dette arbeidet er noe du gjør for deg selv, for at du skal leve et bedre liv. Du er verdifull og det fortjener du å kjenne på. Og du fortjener det beste i livet, uansett hva! Derfor må du vite hvor du skal - kanskje vet du hvor du vil, men dersom "nei" er et negativt ladet ord for deg, så kan jeg fortelle deg at du stadig er på en omvei. Så hvordan skal du komme deg ut av denne sirkelen? Jeg har noen tips du kan starte med dersom du er interessert i å heve livskvaliteten din, samt kutte ut omveier på reisen.

1. Gjør rede for hva du er redd for og hvorfor. Hva er worst case? Kast det du ikke har brukt for. Snu frykt til entusiasme.

2. Slutt å kritisere andre. Du vil etterhvert slutte å kritisere deg selv. Hva bidrar til kritisisme av andre til? Får det deg virkelig til å føle deg bedre, sånn virkelig, der innerst inne? Neppe. Misforstå meg rett her; kritisk sans er en god egenskap, men det er her snakk om negative holdninger til andre. Både internt i ditt eget hode, alle bemerkninger du kommer med til deg selv om omverden, samt hvilke samtaler du deltar i sammen med andre. Snu tankene dine.

3. Finn ut hva du ønsker ut av ditt liv. Når du gir et nei, så trenger du ikke begrunne det ovenfor andre, du trenger simpelthen å vite om det tar deg dit du er på vei eller ikke, og om det er verdt omturen. Det finnes ingenting mer befriende i denne verden enn å svare "nei.". 

Det tar tid og øvelse. Det vil være ubehagelig til tider, men det er helt ok. Det går over. Du må ut av komfortsonen for å vokse.

 

Ha en fantastisk onsdag <3

 

   

Veiledning

Veiledning. Coaching. Kall det hva du vil - Jeg har oppdaget verdien i veiledning. De aller fleste av oss har behov for veiledning i livet, uavhengig av arena. Det er gull verdt for selvutviklingen og i et samfunn som er så overfladisk og utover-fokusert er det virkelig en sann glede å finne likesinnende og sjelevenner som jobber med utvikling på et høyere i nivå. Likevel får jeg noen ganger litt rare blikk når jeg ytrer meg om dette. Hva er det egentlig vi mennesker er redd for? En PT eller kostholdsveileder er helt normalt, men med en gang man beveger seg over i andre arenaer i livet så begynner folk å rynke på nesen. Personlig er jeg så priviligert at jeg har karrierecoach som jeg får tilbringe mye tid sammen med, hvor vi fokuserer både på privat- og karriereutvikling. Jeg har nylig gått tilbake til coaching i trening og kosthold - og jeg har nå fått meg en åndelig veileder. Jeg stoler 100% på disse menneskene. Hvorfor? Fordi det er takhøyde, det er åpenhet og de ønsker meg genuint det beste i livet. Jeg velger selvsagt selv hva jeg ønsker å dele og hvor dypt jeg vil gå inn i tingens tilstand, men jeg kan med hånden på hjertet si jo dypere jo bedre. For hva er jeg redd for? Å ikke bli akseptert? Hah.

Last time I checked I wasn't born to please anybody.

Misforstå meg rett, det er absolutt hyggelig å bli akseptert og det er et menneskelig behov - men på hvem sine primisser? Jeg har brukt mye tid det siste året på å jobbe med meg selv, hvor jeg vil, hva jeg vil ha ut av livet mitt og hvordan jeg ønsker å leve - ikke minst hvilken type mennesker jeg omgir meg med. Det er en jobb som aldri tar slutt, men den blir ekstra gøy  og givende når man omringer seg med flinke, gode mennesker som ønsker deg vel. Det blir prøving og feiling, inkludert suksess - og det drar deg framover. Hvis du alltid er redd for å gjøre feil, hvor langt kommer du da? Og hva er egentlig feil? Jeg har inntrykk av at mange snur andres "godhet" til sin egen fordel. Andres frykt for å feile til å mele sin egen kake. Både på individ og samfunnsnivå. Dessverre. Dersom du ikke kan stole på deg selv, hvordan skal du skille klien fra hveten? Du vet, ordtaket du må elske deg selv først, så andre kan elske deg strekker seg mye lenger enn kun til kjærlighet, i den forstand vi forstår kjærlighet. Det gjelder alle relasjoner i livet ditt, inkludert den du har til deg selv. Det finnes ingen materiell glede i livet som vil kunne ta deg dit. Det er et sted du må reise til fra innsiden. Det finnes ei heller noen andre som kan gjøre reisen dit for deg, men heldigvis finnes det engler der ute som kan dytte deg i riktig retning. Hvorfor tar jeg opp dette i dag? Jo. Fordi. Jeg skulle så inderlig ønske at vi alle bare kunne leve gode og givende liv. At vi kan gi bekymringen og frykten vår mindre plass og heller fokusere på de gode sidene ved livet. 

Nå skal jeg nyte kvelden min etter en produktiv og deilig dag med hjemmekontor. Regnet pisker på ruta, hele skogen beveges av vinden, vannkokeren er satt på og jeg venter besøk av min kjære. Ha en nydelig kveld!    

Kjære leser,

Takk for responsen dere har gitt meg. Jeg forstår at det kan være komplisert å forstå håndskrift, spesielt i disse dager. Og til lesere med annen språkopprinnelse forstår jeg det ekstra komplisert. Det tar jeg selvsagt til etterretning. Lite budskap kommer ut av uforståelig språk, uavhengig av om det er skriftlig eller muntlig. Jeg ble så gira da Apple endelig kom med penn og jeg som elsker å skrive for hånd har virkelig fått ny giv! Men. Det hjelper dog lite om jeg skaper en «lost in translation»-situasjon.. Jeg skal klare å begrense håndskriften noe og gi plass til trykktekst. Men. Bli ei overrasket om det dukker opp rabling for hånd i blant ;)

 

hallo..!

Påske, krig og fred og Jesus og sånn.

Da var påsken her. Ullsokkene er dratt oppover leggen og liket dratt opp i godstolen foran peisen på hytta. Til boobilobi. Nye mennesker og familieidyll. Familiefyll* ..hos noen. 

Jeg har fått meg ny bestevenninne. Silja heter hun og er nesten to år gammel. "BECCAAAAAA" hører jeg fra trampolina da jeg sitter på do og later den siste inntatte halvliteren. Ikke bare syns jeg det er stas å høre navnet mitt hvert 3. minutt, men silja bakte meg jordkake og - 10 ganger. Jeg gleder meg til hun blir stor og ber på vin og kake. For hun har øvd. Jeg har trua! Det hørtes sikkert rart ut, men jeg må skryte litt fordi jeg i virkeligheten har null barnetekke. Her er altså unge nummer fire jeg kommer overens med. Og det er så utrolig koselig! 

Vi befinner oss altså i innlandet. Ådal nærmere bestemt. Og her skinner sola. Kattene ruller, ungene turner på trampolina, svigerfar sovet foran peisen og resten av oss sitter på terrassen med en pjalle! Naboer og hva enn besøker om hverandre. Natt som dag. Jeg hadde glemt hvor godt hyttelivet er. Ikke minst de gode samtaler ute i de lange nattetimer. Om moralpoliti, meninger og toleranse. Mens vi tror vi tolerer mer og mer pjall. Godt er det hvertfall. Håper du har en like fin høytid som oss <3 






P
 

Nå skal ullsokka strekkes, ølen åpnes og det jeg kaller friluftsliv inntas. 

GOD PÅSKE! 

 

x Rebecca 

 

 

Virkeligheten.

Dette er et innlegg jeg har ønsket skrive lenge, men jeg har aldri funnet ordene. Jeg hadde også tenkt at det skulle bli mange fler og lengre tankerekker, men nå vil jeg bare ha det ut der i det store internettet.

Virkeligheten. Vi blir fra et tidlig stadige fortalt hva som er virkelig og ikke. En ting kan vi nok være enig om; det finnes en sammenheng mellom kollektiv virkelighet og kollektiv tolkning, ofte basert på våre sanser. Det jeg finner interessant er at vi kontinuerlig gjennom livet har en oppfatning av at virkeligheten er noe som er utenfor oss selv, sanneheten er at det virkeligste vi opplever er verden innfra og ut - ikke motsatt. Hele vår eksisens er bygget på opplevelse og erfaring, ett førstepersonperspektiv, ikke på en kollektiv "flue på veggen"-tiltstand.

Hvorfor er virkelighet så viktig? Jo, fordi vår virkelighet baserer seg på opplevelser og erfaring. Og hva er vel jeget uten evnen til å oppleve og arkivere erfaringer? Et tomt skall. Så. Hvor er det jeg vil med dette? Jeg vil at vi i dag tar oss tid til å reflektere over vår evne til å skille opplevelse, empati og virkelighet. At vi kan ofre noen tanker til å tenke over hvordan vi egentlig oppfører oss mot andre. Ikke minst hvordan vi hopper til konklusjoner og dømmer andre uten å egentlig ta innover seg at vi tar inn informasjon, henter opp noe tilsvarende i vårt eget arkiv og prosjekterer en virkelighet over på noen andre basert på egene arr og erfaringer. Hvor stor evne har vi egentlig til å utøve empati basert på andres opplevelser? Jeg mener. Virkelig. På ordentlig. Vi kjenner jo vår egen virkelighet og gjør kalkulasjoner basert på det. Og visst føler vi med andre, men på hvilket grunnlag? Og hvilken rett har du egentlig til å ta et standpunkt til et annet menneskes opplevelse uten å egentlig i det hele tatt forsøke å sette deg inn dette menneskets utgangspunkt? Og til og med da, kan du egentlig ikke vite hvordan situasjonen er. For hvordan måler du din opplevelse opp mot en annens? Hvordan i huleste skal dette måles? Igjen, vi prosjekterer med utgangspunkt i vårt eget arkiv. Nå er det en gang slik at empati baser seg på evnen til å stille seg selv spørsmålet "Hvordan hadde jeg følt det dersom dette var meg?", vi kan føle noe rundt det og vi kan forestille oss det og ta valg basert på hvordan vi tror det vil være. Men. Igjen. Det blir stort sett spekulasjoner. Så hvor vil jeg med dette? Jeg ønsker å sette litt lys på det. At dine opplevelser og din virkelighet er ulik en annens. At dine følelser er ulik en annens. At din empati ofte trenger litt mer fokus og at vi som mennesker skal evne å ta bedre valg med litt ekstra tankevirksomhet.  Det kan også være at det hjelper deg en dag du er fyllesyk, for selv om du tror universet snurrer rundt deg og alt du gjorde i går når du våkner på morran, kan jeg fortelle deg at alle tenker det om seg selv. Akkurat som du, lever resten av festdeltakerne i førsteperson. Det var vel i utgangspunktet ikke det nivået jeg ønsket å ligge på, men om det hjelper deg i dag så er det supert. Nei. Jeg tar opp dette fordi vi mennesker ofte hopper til konklusjoner om andres valg og veier i livet uten å egentlig i det hele tatt evne å sette seg inn i det med viten om at vår virkelighet har ulikt utgangspunkt.

Dagens visdom: Husk at livet ditt lever fra førsteperson og at opplevelser er individuelle. Bruk din empati og søk større viten før du hopper til konklusjoner.

Strekk deg ut og føl på ting.

Jeg ønsker deg en fin søndagskveld.

x Rebecca

 

Kjærlighet

Noen følelser kan bare ikke beskrives med ord. 



 

x Rebecca 

Stemningsrapport: Fredag.

God kveld i stuen! Det er så deilig med fredag. Etter en måned med ferie må jeg virkelig si at det er utrolig deilig å sette ordentlig pris på helgen igjen. Den takknemligheten svinner vekk i fridagene og man tar det hele rett og slett litt for gitt. Så. Det var herlig med fri, men det er jaggu godt å være tilbake i hverdagen igjen. 

Det har stort sett gått i ett den siste tiden. Jeg har som nevnt hatt fri hele februar, men jeg har jo brukt denne fritiden til mer enn å sitte hjemme i ladestasjonen. Det har vært mange sosiale begivenheter og ikke minst en tur til Edinburgh med min elskede mor. Jeg valgte å ta hele februar av fordi jeg startet i ny jobb 1. mars og jeg trengte en pause og en mental omstilling etter en innholdsrik høst/vinter på godt og vondt. Det er jeg veldig glad for at jeg gjorde. Det ble ikke noe mindre travelt for å si det sånn. Å starte med nye ting er alltid utfordrende for kropp og sjel da man går rundt og er konstant overstimulert. Positivt stress. Det tar helt klart på det også og jeg toppet det like gjerne med en god forkjølelse. Men. Til tross. Så må jeg bare si at det har vært så utrolig givende og deilig! Jeg føler meg som verdens heldigste menneske som har fått bli en del av den arbeidsplassen og den gjengen jeg har blitt integrert i. Det er fantastisk å se at det faktisk finnes mennesker der ute, i den store verden, som fremdeles har både hjerte og hode på rett plass. Som tar i mot mennesker slik som de har tatt i mot meg, uten noen form for begrensinger. Takk. Og videre til dette med helgen. Jeg setter så vanvittig stor pris på helgen nå. Ikke fordi jeg kaver meg gjennom uka, men fordi jeg har så mange spennende og kreativt krevende oppgaver på jobb at det er viktig å koble av, la ideer modnes og justere seg litt - og selvsagt fordi at jeg får god tid og hyggelige opplevelser sammen med kjæresten min og gode venner.

Den sosiale fronten har ikke akkurat gått i mute den heller. I år er året. Tallet er rundt. Jeg og veldig mange i min vennekrets fyller 30. Som resultat av det river det på med 30årslag så og si hver eneste helg. Hittil har det vært noen utrolig gode fester og jeg ser frem til enda fler. De er alle så ulike og samtidig er vi mange gjengangerne. Det er herlig å se folk kose seg glugg i hjel, gang på gang, i ulik miljøsammensetning. Ser veldig fram til morgendagens festligheter og jeg har derfor valgt å ta fredagen helt piano. Noe jeg finner nødvendig, til tross for at jeg gjerne skulle satt skoa i taket på Dubliners i kveld. Det er jo St.Pattys! Men. Jeg sov en to timers ettermiddagslur etterfulgt av en lang dusj og nyter fredagen hjemme i armkroken til booboo. Vi bestemte oss like gjerne for å dra det fullt ut med takeout, godis og film. Det forutsatte at jeg måtte bytte fra kaninpysjen til joggeklær, men jeg var rimelig lykkelig dajeg hadde fått rundplukke riktige hyller i butikken. Se den handlekurven da.



Det var dagens stemningsrapport. Jeg var litt usikker på hva jeg egentlig ønsket å formidle i dag, annet enn at jeg ikke er død. Heldigvis blir veien til mens man går. Dette dagens budskap: Sett pris på det du har og ikke ta noe for gitt. Det kan være lett å la takknemligheten for hverdagslige ting svinne hen, don't.

Ha en riktig god helg og nyt den maks.

x Rebecca





 

Kropp er kropp, sjelen og krig og fred og sånn.

Over en lang periode har jeg blitt mer og mer oppmerksom på menneskets trang til selvforbedring. Mulig det kommer som resultat av min egen sjelereise, men like så legger jeg mer merke til de halvhjertede forsøkene fra media, bloggere og instagrammere til å hjelpe mennesket der ute med å bli fornøyd med seg selv. Alt dette føyer seg selvsagt under "kropp er kropp"-knaggen, for jeg er sikker på at dersom man leter riktig sted vil man finne svar på spørsmål man ikke nødvendigvis har stilt, men som gir rom for ettertanke. Så. Mitt kjære medmenneske. Jeg skal i den forbindelse forsøke å sette ord på og formidle disse tankene og resonnementene jeg brenner inne med. 

Til å begynne med ønsker jeg å belyse fitnessbloggere/instagrammere. Jeg forsøker ikke å henge ut noen her, for det er mange gode der ute med de beste intensjoner, men det er fryktelig mange gjennomsiktige som forsøker å formidle et budskap om selvforbedrelse uten å ha knekt koden selv. Det hele bunner i "kropp er kropp", "vær fornøyd slik du er" ect. Jo, det stemmer og det ingenting som hadde gjort meg mer lykkelig akkurat nå om disse ble uttalt med sannhet. Det som slår meg er at mange forsøker å underbygge påstandene med å fokusere enda mer på kropp, kroppspress og ytre forventinger. Og det er ingen hemmelighet at vi mennesker har en tendens til å putte fiktive forventinger om oss selv på andre. Altså.. Andres univers surrer først og fremst ikke rundt deg. Det er en viktig ting å huske på. Og videre så oppfordres vi til å kle på oss ting vi liker eller finne en treningsform vi trives med osv. Men det er jo igjen en ytre påvirkning? Det forteller oss på nytt at vi må leve opp til en opprettet standard. Hvorfor kan ikke alle forstå at lykke og selvverdi starter innenfra? Noen forsøker å formidle dette, men mislykkes med overnevnte. Så. Da er vi tilbake i selvhatsirkelen hvor universet surrer rundt cellulittene dine og du forventer at andre deler din selvkritiske oppfatning av deg. Så hva kan gjøres med det? Dersom feks kropp bare er kropp, så la det være det uten å overfokusere på det? Snu fokuset innover?


Først kan du starte med å stille deg selv spørsmålet hvem du sliter deg ut for? Hvem setter du livet ditt på vent for? Hvem sine forventinger er det du prøver å møte? Du tenker kanskje dine egne, men hvor kommer de fra? Mest sannsynlig utenfra. Tenk at mange jenter ikke har tatt på seg bikini på årevis fordi de ikke liker kroppen sin. At mennesker unngår å legge ferien til et sted hvor de må kle av seg fordi de går med selvpåført skam og raner seg selv for fantastiske opplevelser. Hvordan skal vi bryte dette mønsteret? Vi blir fortalt at vi må slappe mer av, men hva betyr det egentlig? Og det er her det blir interessant. Det finnes faktisk øvelser du kan benytte deg av for å sette fart på din egen livskvalitet uten å i det hele tatt forlate sofaen. Jo - for det handler mer om hva som skjer mellom ørene dine enn noe annet. 

1. Vær takknemlig.                                          

Det høres merkelig ut, men det å faktisk genuint sette pris på eller være takknemlig for noe er en følelse i samme skala som lykke. Og nei, det kommer ikke av seg selv, derav kalles dette en øvelse. Skriv ned minst en ting du er takknemlig for hver dag. Klarer du ti, så er det flott, men ett sted må du jo starte. Det kan være noe så enkelt som at samboeren hadde startet ny dorull eller at du unngikk å slumre på vekkerklokka. Etterhvert som du tenker mer over disse tingene vil du finne mer og mer glede i det! Og det er så enkelt! 


2. Fokuser på egenskaper og indre kvaliteter fremfor ytre.                              

Snu fokuset innover! Isteden for å tenke over klærne du liker å ha på deg, tenk på hvilke egenskaper du har som du liker. Om du har det vanskelig med det foreslår jeg at du starter med å spørre noen av dine nærmeste. Skriv de ned og legg merke til dem. Etterhvert vil du arbeide opp et bevisst forhold til disse og kanskje de havner på listen over ting du er takknemlig for? 


3. Slutt å frarøv deg ting du trives med!      

Hvorfor i alle dager skal du smerte deg gjennom livet? Gjør ting som gjør deg glad! Om det er å synge i dusjen, drikke øl eller å bake. Det som gleder deg bør være øverst på listen.  


4. Skap noe.                                                    

Vær kreativ. Om det er en dorullnisse, en sang eller mat. Å skape noe gir ekstremt mye tilfredsstillelse! Noe du har jobbet med og skapt. Det gir en glede underveis og det gleder deg i ettertid. Alt trenger ikke være kroppsbygging. Det å være kreativ har virkelig ingen begrensninger. Det handler faktisk først og fremst om å skape din tilværelse enn å stille ut malerier. 


5. Til slutt men ikke minst, vær bevisst på hvordan du tenker om deg selv og andre. Slutt å kritiser deg selv. Gi deg selv positive affirmasjoner. Det er kanskje vanskelig til å begynne med, men vi må alle starte et sted. 

Nå kan vi være enig i at kropp er kropp. Det er faktisk du som bor inni den som tar mest plass og som bør ha hovedfokuset. Kroppen er vårt fysiske verktøy, hverken mer - hverken mindre. Og for sikkerhets skyld så vil jeg påpeke at dette gjelder like mye deg som har lav selvverdi eller sliter med andre ting enn trening og kroppspress. For ofte ligger det dypere enn som så, men det kan virke som at kroppspresset oppstår som en avløsningsmanøver for å rømme vekk fra de virkelige problemene.

Jeg håper du eller noen du er glad i kan ta dette til ettertanke og finner det nyttig - helst ser jeg at alle allerede har funnet komforten med seg selv. 

Ha en strålende tirsdagskveld. 

x Rebecca 



 

Crazy catlady ftw!

Ja, du leste overskriften riktig. Jeg er den kattedama som elsker pusekatter og tilbringer tiden jeg har hjemme i morgenkåpe og tøfler (hvit med katteører og Hello kitty tøfler). Og dekorerer med katteting. Craycray. 

Med det ute av verden var intensjonen min å dele mitt nyeste tilskudd med deg. Jeg har nemlig kjøpt puter fra meowingtonsco. Og de er så kule! 

Passer perfekt inn i kjærlighetsredet. Og de har så mange fine ting til katteelskere. Da mener jeg ikke sånne porselenskatter du finner hjemme hos bestemor, men sånt som den puta her.

For øyeblikket avvikler jeg fire uker ferie før jeg starter i drømmejobben, så hodet er helt i skyene om dagen - og det er så forbanna deilig! Jeg har ekstra tid til å dulle med denne skjønnheten: 



 Og om en ukes tid reiser jeg på jentetur. Det gleder jeg meg vanvittig mye til. Det går stort sett i gleder eller å glede seg til noe. Livet er herlig. 

Jeg ønsker deg en riktig god helg. Nå går turen til premieren av Rings med min bedre halvdel.

 

God fredag! 

 

x Rebecca

#LivetLeker

Jeg er så glad i dag. Nok en fantastisk dag føyer seg inn i rekken. Det var det jeg ville dele med deg; Ren glede!

Håper dagen din er like elskverdig som min <3

x Rebecca

 

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017