Påske, krig og fred og Jesus og sånn.

Da var påsken her. Ullsokkene er dratt oppover leggen og liket dratt opp i godstolen foran peisen på hytta. Til boobilobi. Nye mennesker og familieidyll. Familiefyll* ..hos noen. 

Jeg har fått meg ny bestevenninne. Silja heter hun og er nesten to år gammel. "BECCAAAAAA" hører jeg fra trampolina da jeg sitter på do og later den siste inntatte halvliteren. Ikke bare syns jeg det er stas å høre navnet mitt hvert 3. minutt, men silja bakte meg jordkake og - 10 ganger. Jeg gleder meg til hun blir stor og ber på vin og kake. For hun har øvd. Jeg har trua! Det hørtes sikkert rart ut, men jeg må skryte litt fordi jeg i virkeligheten har null barnetekke. Her er altså unge nummer fire jeg kommer overens med. Og det er så utrolig koselig! 

Vi befinner oss altså i innlandet. Ådal nærmere bestemt. Og her skinner sola. Kattene ruller, ungene turner på trampolina, svigerfar sovet foran peisen og resten av oss sitter på terrassen med en pjalle! Naboer og hva enn besøker om hverandre. Natt som dag. Jeg hadde glemt hvor godt hyttelivet er. Ikke minst de gode samtaler ute i de lange nattetimer. Om moralpoliti, meninger og toleranse. Mens vi tror vi tolerer mer og mer pjall. Godt er det hvertfall. Håper du har en like fin høytid som oss <3 






P
 

Nå skal ullsokka strekkes, ølen åpnes og det jeg kaller friluftsliv inntas. 

GOD PÅSKE! 

 

x Rebecca 

 

 

Virkeligheten.

Dette er et innlegg jeg har ønsket skrive lenge, men jeg har aldri funnet ordene. Jeg hadde også tenkt at det skulle bli mange fler og lengre tankerekker, men nå vil jeg bare ha det ut der i det store internettet.

Virkeligheten. Vi blir fra et tidlig stadige fortalt hva som er virkelig og ikke. En ting kan vi nok være enig om; det finnes en sammenheng mellom kollektiv virkelighet og kollektiv tolkning, ofte basert på våre sanser. Det jeg finner interessant er at vi kontinuerlig gjennom livet har en oppfatning av at virkeligheten er noe som er utenfor oss selv, sanneheten er at det virkeligste vi opplever er verden innfra og ut - ikke motsatt. Hele vår eksisens er bygget på opplevelse og erfaring, ett førstepersonperspektiv, ikke på en kollektiv "flue på veggen"-tiltstand.

Hvorfor er virkelighet så viktig? Jo, fordi vår virkelighet baserer seg på opplevelser og erfaring. Og hva er vel jeget uten evnen til å oppleve og arkivere erfaringer? Et tomt skall. Så. Hvor er det jeg vil med dette? Jeg vil at vi i dag tar oss tid til å reflektere over vår evne til å skille opplevelse, empati og virkelighet. At vi kan ofre noen tanker til å tenke over hvordan vi egentlig oppfører oss mot andre. Ikke minst hvordan vi hopper til konklusjoner og dømmer andre uten å egentlig ta innover seg at vi tar inn informasjon, henter opp noe tilsvarende i vårt eget arkiv og prosjekterer en virkelighet over på noen andre basert på egene arr og erfaringer. Hvor stor evne har vi egentlig til å utøve empati basert på andres opplevelser? Jeg mener. Virkelig. På ordentlig. Vi kjenner jo vår egen virkelighet og gjør kalkulasjoner basert på det. Og visst føler vi med andre, men på hvilket grunnlag? Og hvilken rett har du egentlig til å ta et standpunkt til et annet menneskes opplevelse uten å egentlig i det hele tatt forsøke å sette deg inn dette menneskets utgangspunkt? Og til og med da, kan du egentlig ikke vite hvordan situasjonen er. For hvordan måler du din opplevelse opp mot en annens? Hvordan i huleste skal dette måles? Igjen, vi prosjekterer med utgangspunkt i vårt eget arkiv. Nå er det en gang slik at empati baser seg på evnen til å stille seg selv spørsmålet "Hvordan hadde jeg følt det dersom dette var meg?", vi kan føle noe rundt det og vi kan forestille oss det og ta valg basert på hvordan vi tror det vil være. Men. Igjen. Det blir stort sett spekulasjoner. Så hvor vil jeg med dette? Jeg ønsker å sette litt lys på det. At dine opplevelser og din virkelighet er ulik en annens. At dine følelser er ulik en annens. At din empati ofte trenger litt mer fokus og at vi som mennesker skal evne å ta bedre valg med litt ekstra tankevirksomhet.  Det kan også være at det hjelper deg en dag du er fyllesyk, for selv om du tror universet snurrer rundt deg og alt du gjorde i går når du våkner på morran, kan jeg fortelle deg at alle tenker det om seg selv. Akkurat som du, lever resten av festdeltakerne i førsteperson. Det var vel i utgangspunktet ikke det nivået jeg ønsket å ligge på, men om det hjelper deg i dag så er det supert. Nei. Jeg tar opp dette fordi vi mennesker ofte hopper til konklusjoner om andres valg og veier i livet uten å egentlig i det hele tatt evne å sette seg inn i det med viten om at vår virkelighet har ulikt utgangspunkt.

Dagens visdom: Husk at livet ditt lever fra førsteperson og at opplevelser er individuelle. Bruk din empati og søk større viten før du hopper til konklusjoner.

Strekk deg ut og føl på ting.

Jeg ønsker deg en fin søndagskveld.

x Rebecca

 

Kjærlighet

Noen følelser kan bare ikke beskrives med ord. 



 

x Rebecca 

Stemningsrapport: Fredag.

God kveld i stuen! Det er så deilig med fredag. Etter en måned med ferie må jeg virkelig si at det er utrolig deilig å sette ordentlig pris på helgen igjen. Den takknemligheten svinner vekk i fridagene og man tar det hele rett og slett litt for gitt. Så. Det var herlig med fri, men det er jaggu godt å være tilbake i hverdagen igjen. 

Det har stort sett gått i ett den siste tiden. Jeg har som nevnt hatt fri hele februar, men jeg har jo brukt denne fritiden til mer enn å sitte hjemme i ladestasjonen. Det har vært mange sosiale begivenheter og ikke minst en tur til Edinburgh med min elskede mor. Jeg valgte å ta hele februar av fordi jeg startet i ny jobb 1. mars og jeg trengte en pause og en mental omstilling etter en innholdsrik høst/vinter på godt og vondt. Det er jeg veldig glad for at jeg gjorde. Det ble ikke noe mindre travelt for å si det sånn. Å starte med nye ting er alltid utfordrende for kropp og sjel da man går rundt og er konstant overstimulert. Positivt stress. Det tar helt klart på det også og jeg toppet det like gjerne med en god forkjølelse. Men. Til tross. Så må jeg bare si at det har vært så utrolig givende og deilig! Jeg føler meg som verdens heldigste menneske som har fått bli en del av den arbeidsplassen og den gjengen jeg har blitt integrert i. Det er fantastisk å se at det faktisk finnes mennesker der ute, i den store verden, som fremdeles har både hjerte og hode på rett plass. Som tar i mot mennesker slik som de har tatt i mot meg, uten noen form for begrensinger. Takk. Og videre til dette med helgen. Jeg setter så vanvittig stor pris på helgen nå. Ikke fordi jeg kaver meg gjennom uka, men fordi jeg har så mange spennende og kreativt krevende oppgaver på jobb at det er viktig å koble av, la ideer modnes og justere seg litt - og selvsagt fordi at jeg får god tid og hyggelige opplevelser sammen med kjæresten min og gode venner.

Den sosiale fronten har ikke akkurat gått i mute den heller. I år er året. Tallet er rundt. Jeg og veldig mange i min vennekrets fyller 30. Som resultat av det river det på med 30årslag så og si hver eneste helg. Hittil har det vært noen utrolig gode fester og jeg ser frem til enda fler. De er alle så ulike og samtidig er vi mange gjengangerne. Det er herlig å se folk kose seg glugg i hjel, gang på gang, i ulik miljøsammensetning. Ser veldig fram til morgendagens festligheter og jeg har derfor valgt å ta fredagen helt piano. Noe jeg finner nødvendig, til tross for at jeg gjerne skulle satt skoa i taket på Dubliners i kveld. Det er jo St.Pattys! Men. Jeg sov en to timers ettermiddagslur etterfulgt av en lang dusj og nyter fredagen hjemme i armkroken til booboo. Vi bestemte oss like gjerne for å dra det fullt ut med takeout, godis og film. Det forutsatte at jeg måtte bytte fra kaninpysjen til joggeklær, men jeg var rimelig lykkelig dajeg hadde fått rundplukke riktige hyller i butikken. Se den handlekurven da.



Det var dagens stemningsrapport. Jeg var litt usikker på hva jeg egentlig ønsket å formidle i dag, annet enn at jeg ikke er død. Heldigvis blir veien til mens man går. Dette dagens budskap: Sett pris på det du har og ikke ta noe for gitt. Det kan være lett å la takknemligheten for hverdagslige ting svinne hen, don't.

Ha en riktig god helg og nyt den maks.

x Rebecca





 

Kropp er kropp, sjelen og krig og fred og sånn.

Over en lang periode har jeg blitt mer og mer oppmerksom på menneskets trang til selvforbedring. Mulig det kommer som resultat av min egen sjelereise, men like så legger jeg mer merke til de halvhjertede forsøkene fra media, bloggere og instagrammere til å hjelpe mennesket der ute med å bli fornøyd med seg selv. Alt dette føyer seg selvsagt under "kropp er kropp"-knaggen, for jeg er sikker på at dersom man leter riktig sted vil man finne svar på spørsmål man ikke nødvendigvis har stilt, men som gir rom for ettertanke. Så. Mitt kjære medmenneske. Jeg skal i den forbindelse forsøke å sette ord på og formidle disse tankene og resonnementene jeg brenner inne med. 

Til å begynne med ønsker jeg å belyse fitnessbloggere/instagrammere. Jeg forsøker ikke å henge ut noen her, for det er mange gode der ute med de beste intensjoner, men det er fryktelig mange gjennomsiktige som forsøker å formidle et budskap om selvforbedrelse uten å ha knekt koden selv. Det hele bunner i "kropp er kropp", "vær fornøyd slik du er" ect. Jo, det stemmer og det ingenting som hadde gjort meg mer lykkelig akkurat nå om disse ble uttalt med sannhet. Det som slår meg er at mange forsøker å underbygge påstandene med å fokusere enda mer på kropp, kroppspress og ytre forventinger. Og det er ingen hemmelighet at vi mennesker har en tendens til å putte fiktive forventinger om oss selv på andre. Altså.. Andres univers surrer først og fremst ikke rundt deg. Det er en viktig ting å huske på. Og videre så oppfordres vi til å kle på oss ting vi liker eller finne en treningsform vi trives med osv. Men det er jo igjen en ytre påvirkning? Det forteller oss på nytt at vi må leve opp til en opprettet standard. Hvorfor kan ikke alle forstå at lykke og selvverdi starter innenfra? Noen forsøker å formidle dette, men mislykkes med overnevnte. Så. Da er vi tilbake i selvhatsirkelen hvor universet surrer rundt cellulittene dine og du forventer at andre deler din selvkritiske oppfatning av deg. Så hva kan gjøres med det? Dersom feks kropp bare er kropp, så la det være det uten å overfokusere på det? Snu fokuset innover?


Først kan du starte med å stille deg selv spørsmålet hvem du sliter deg ut for? Hvem setter du livet ditt på vent for? Hvem sine forventinger er det du prøver å møte? Du tenker kanskje dine egne, men hvor kommer de fra? Mest sannsynlig utenfra. Tenk at mange jenter ikke har tatt på seg bikini på årevis fordi de ikke liker kroppen sin. At mennesker unngår å legge ferien til et sted hvor de må kle av seg fordi de går med selvpåført skam og raner seg selv for fantastiske opplevelser. Hvordan skal vi bryte dette mønsteret? Vi blir fortalt at vi må slappe mer av, men hva betyr det egentlig? Og det er her det blir interessant. Det finnes faktisk øvelser du kan benytte deg av for å sette fart på din egen livskvalitet uten å i det hele tatt forlate sofaen. Jo - for det handler mer om hva som skjer mellom ørene dine enn noe annet. 

1. Vær takknemlig.                                          

Det høres merkelig ut, men det å faktisk genuint sette pris på eller være takknemlig for noe er en følelse i samme skala som lykke. Og nei, det kommer ikke av seg selv, derav kalles dette en øvelse. Skriv ned minst en ting du er takknemlig for hver dag. Klarer du ti, så er det flott, men ett sted må du jo starte. Det kan være noe så enkelt som at samboeren hadde startet ny dorull eller at du unngikk å slumre på vekkerklokka. Etterhvert som du tenker mer over disse tingene vil du finne mer og mer glede i det! Og det er så enkelt! 


2. Fokuser på egenskaper og indre kvaliteter fremfor ytre.                              

Snu fokuset innover! Isteden for å tenke over klærne du liker å ha på deg, tenk på hvilke egenskaper du har som du liker. Om du har det vanskelig med det foreslår jeg at du starter med å spørre noen av dine nærmeste. Skriv de ned og legg merke til dem. Etterhvert vil du arbeide opp et bevisst forhold til disse og kanskje de havner på listen over ting du er takknemlig for? 


3. Slutt å frarøv deg ting du trives med!      

Hvorfor i alle dager skal du smerte deg gjennom livet? Gjør ting som gjør deg glad! Om det er å synge i dusjen, drikke øl eller å bake. Det som gleder deg bør være øverst på listen.  


4. Skap noe.                                                    

Vær kreativ. Om det er en dorullnisse, en sang eller mat. Å skape noe gir ekstremt mye tilfredsstillelse! Noe du har jobbet med og skapt. Det gir en glede underveis og det gleder deg i ettertid. Alt trenger ikke være kroppsbygging. Det å være kreativ har virkelig ingen begrensninger. Det handler faktisk først og fremst om å skape din tilværelse enn å stille ut malerier. 


5. Til slutt men ikke minst, vær bevisst på hvordan du tenker om deg selv og andre. Slutt å kritiser deg selv. Gi deg selv positive affirmasjoner. Det er kanskje vanskelig til å begynne med, men vi må alle starte et sted. 

Nå kan vi være enig i at kropp er kropp. Det er faktisk du som bor inni den som tar mest plass og som bør ha hovedfokuset. Kroppen er vårt fysiske verktøy, hverken mer - hverken mindre. Og for sikkerhets skyld så vil jeg påpeke at dette gjelder like mye deg som har lav selvverdi eller sliter med andre ting enn trening og kroppspress. For ofte ligger det dypere enn som så, men det kan virke som at kroppspresset oppstår som en avløsningsmanøver for å rømme vekk fra de virkelige problemene.

Jeg håper du eller noen du er glad i kan ta dette til ettertanke og finner det nyttig - helst ser jeg at alle allerede har funnet komforten med seg selv. 

Ha en strålende tirsdagskveld. 

x Rebecca 



 

Crazy catlady ftw!

Ja, du leste overskriften riktig. Jeg er den kattedama som elsker pusekatter og tilbringer tiden jeg har hjemme i morgenkåpe og tøfler (hvit med katteører og Hello kitty tøfler). Og dekorerer med katteting. Craycray. 

Med det ute av verden var intensjonen min å dele mitt nyeste tilskudd med deg. Jeg har nemlig kjøpt puter fra meowingtonsco. Og de er så kule! 

Passer perfekt inn i kjærlighetsredet. Og de har så mange fine ting til katteelskere. Da mener jeg ikke sånne porselenskatter du finner hjemme hos bestemor, men sånt som den puta her.

For øyeblikket avvikler jeg fire uker ferie før jeg starter i drømmejobben, så hodet er helt i skyene om dagen - og det er så forbanna deilig! Jeg har ekstra tid til å dulle med denne skjønnheten: 



 Og om en ukes tid reiser jeg på jentetur. Det gleder jeg meg vanvittig mye til. Det går stort sett i gleder eller å glede seg til noe. Livet er herlig. 

Jeg ønsker deg en riktig god helg. Nå går turen til premieren av Rings med min bedre halvdel.

 

God fredag! 

 

x Rebecca

#LivetLeker

Jeg er så glad i dag. Nok en fantastisk dag føyer seg inn i rekken. Det var det jeg ville dele med deg; Ren glede!

Håper dagen din er like elskverdig som min <3

x Rebecca

 

Livsreisen.

Livet. Liv. Mennesket største mysterium. Hva er liv, hvem er vi og hvorfor lever vi? Det er de mest sentrale spørsmålene som har opptatt mennesket. Uavhenging av tid, sted og kultur. Det er her vitenskapen har sitt utspring. Det er det grobunnen  for alt vi forsker på, i naturvitenskapen så vel som filosofien. 

Jeg har tidligere blogget om Norsk parapsykologisk selskap, hvor jeg er trofast medlem. Når jeg forteller mine medmennesker om dette, uavhengig av hvilken status de har i mitt liv, møter jeg mange rare reaksjoner. Noen tror helt sikkert at jeg sover med krystaller under puta og vasker meg med aurasåpe i dusjen. Men sånn er det ikke. Parapsykologi er en samlebetegnelse for såkalte uforklarlige fenomener. Altså fenomener som ikke passer inn i våre nåværende vitenskaplige modeller. Det kan være hva som helst. I NSP er det forskning på paranormale fenomener som står i fokus. Interessen for vitenskap og nysgjerrighet i forhold til de tingene vi opplever daglig og de opplevelsene utvalgte mennesker har, som strider med vår oppfatning av normalen.  Talenter. Gaver. Et begjær om forklaring. Om nye vitenskapsfelt. NSP holder møter hver tredje torsdag i måneden og prydes av foredragsholdere med ulike temaer fra gang til gang. Denne torsdagen ble jeg ikke skuffet. Det var så interessant at jeg faktisk ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Det handlet om bevissthet. 

Foredragsholder var Terje Toftenes. Det vil si, det var en visning av hans dokumentarfilm Bevissthetens kreative spill. Et nytt syn på virkelighetens natur. Den skuffet ikke. Jeg kommer til å se den flere ganger. Det grunnleggende spørsmålet for filmen er "hvem er jeg?" og besøker flere ulike områder innen naturvitenskapen med hensikt å forstå hva vår virkelighet erog vanlige mennesker med paranormale opplevelser som bekrefter nye forskningsresultater. Ikke minst fremmer forskning som har blitt gjemt og glemt, som feks telepati og telekinese. Det mest interessante er innen fysikken, hvor vår partikkelsammensetning vises i bølger og vibrasjoner - ja til og med vår bevissthet. Vår sjel om du vil. Og spesielt interessant er det i forhold til den nye trenden som "the secret" og "the law of attraction" som du kanskje har merket deg på et eller annet tidspunkt. Kort oppsummert handler disse om dine tanker og følelser i form av vibrasjoner. De vibrasjonene du setter ut gir universet tilbake. Så det som dominerer dine tanker og ditt følelsesliv - det får du mer av. Enkelt forklart. Det som er morsomt her er at det faktisk ble tatt opp fra en vitenskapelig vinkel i en annen kontekst. Og for sikkerhetsskyld, fra min side tolket som en bekreftelse på dette fenomenet omtalt som hemmeligheten, ga jeg det et forsøk under kveldens loddtrekning. Premien var filmen på DVD og den ville jeg enkelt og greit ha. Og det sa jeg til alle rundt meg og: "nå skal teorien testes. Nå transformerer jeg min vibrasjon og setter den ut der slik at dvd-en kommer til meg. Jeg vinner". Jeg vant. Mange lo og synd det var morsomt. Tilfeldig? Mye mulig. Men det var hvertfall ekstra stas! Sporet litt av her men.. Poenget var iallfall. Hvem er jeg? Er min bevissthet/sjel styrt av hjernen eller er det fysiske styrt av en større bevissthet, en enhet vi alle er en del av. Er min bevissthet evig, lever den utenfor fysiske begrensninger og hvordan kan vi forklare og feste dette i den vitenskapen vi har i dag? Selvhelbredelse. Telepati. Sjelen etter døden. Det kreative spillet vi kaller livet. Det er det det handler om. Jeg anbefaler deg på det sterkeste å se denne filmen. Den besvarer ikke de store spørsmålene konkret, men viser spennende vitenskaplige funn i forhold til hva bevissthet er, hvor den kommer fra og viser fenomener og tilstander som bekrefter at tankens kraft er mye større enn vi tror, samt at vår bevissthet lever uten vår fysiske kropp. Og kanskje en ting du ikke har tenkt på? Hvordan forklarer vi at vi opplever? Vi opplever livet.

Ble din nysgjerrighet pirret? Du kan lese mer om filmen og klikke den hjem her: https://newparadigm.no/product/bevissthetens-kreative-spill/

NSPs møtelokaler Fredriksborg

Happy camper!
 

Det bringer meg videre til den mer spirituelle siden jeg hadde lyst å skrive om i dag. For uansett hva du tror eller ikke tror på er det ufornektelig at vi mennesker uavhengig av tid, sted, kultur og religion forkynner de samme læresetninger, opplever like fenomener og stiller de samme spørsmålene. Vi mennesker har brukt religion til å forklare det uforklarlige og er det ikke underlig at det alltid 1. Handler om sjel 2. En større bevissthet enn selvet - Gud om du vil 3. Læresetningene er grunnleggende basert på kjærlighet for deg selv, den større enheten og menneskene rundt deg ..? Og en i et underliggende felleskap handler det om livsreisen som en lærdom. Vi kommer fra en større bevissthet, lever og lærer i den fysiske verden og returnerer til den enheten vi kom fra. Og til slutt, ikke minst, livet skal være godt. Elsk deg selv, din neste, livet og enheten. Det er selvsagt variabelt avhengig av tolkning og kontekst spesielt med tanke på de store verdensreligionene, men hvis vi ser på teksten. Teksten som forkynner livsreglene. Ser vi en klar sammenheng. 

For en herlig måte å starte helgen på! Hodet fullt av nysgjerrighet og potensial Gå ut og opplev. Sett pris på de gode øyeblikkene. Jeg ønsker deg en fantastisk fredag - og helg! Og du kan starte i dag.. Elsk livsprosessen med alt den bærer med seg og lev godt. 

x Rebecca 

 

Komplimenter.

Komplimenter. Det er et godt verktøy for deg selv og andre til å føle seg vidunderlig bra og det er absolutt noe alle bør bli flinkere til.

Først vil jeg starte med å si at jeg er veldig ydmyk og takknemlig for responsen jeg fikk på gårdagens innleggg om brystvorter. Det var mange som tok seg tid til å lese og det regnet inn positive tilbakemeldinger. Takk. Ikke minst er det en veldig passende begynnelse på dagens innlegg, for som du allerede har merket deg skal det i dag handle om komplimenter.

Komplimenter er ikke komplisert til tross for at man kan undre seg over om disse to ordene oppfattes som søsken i den selvsentrerte verden vi lever i i dag. Misforstå meg rett, mange er flinke til å gi komplimenter. Noen er flinke til å ta i mot dem. Likevel sitter jeg med et inntrykk av at det er fryktelig vanskelig for mange å både gi og ta komplimenter. Er det virkelig slik at vi lever i en så selvsentrert verden hvor hovedtankestrømmen og mesteparten av tiden går til selvkritikk eller selvros? Jeg har inntrykk av det og jeg mener noen oppriktig trenger å trekke hodet ut av rompa og legge merke til verden rundt seg. Sett pris på de menneskene du har rundt deg og ikke minst fortell dem det. Vi vet hvor varmende godt det å motta komplimenter. Å få høre at man er bra, flink, smart, kreativ, pen, vellykket osv. Et kompliment er så mangt og kommer i mange former. Det begrenser seg ikke. Det er faktisk en blanding av takknemlighet og beundring. La din familie, dine venner og dine kollegaer vite hvor mye du setter pris på dem. At du ser dem. At du beundrer dem. For gjennomsnittsmennesket gjør seg opp flere tanker om de rundt seg i løpet av en dag og dersom du personlig mangler evnen til beundring og erstatter den med misunnelse eller sjalusi, ja, da kan et grep for å komme deg inn på riktig vei, til et bedre selv, nettopp være det å gi komplimenter til denne personen og de rundt deg. Istedet for å gå inni et sort hull og gnage på deg selv. Faktisk så viser forskning at det å gi komplimenter styrker selvfølelsen. What about that!

Gi et kompliment i dag. Kanskje får du ett også - om ikke fler. De trenger ikke alltid være ord heller, et smil kommer langt.

Her sprudler det over av godfølelse og jeg har faktisk kost meg i excel i dag. Det er det ikke ofte man hører. Fra noen. Takket være utsprang og mottak av komplimenter på jobb i dag ble den grusomme en-times bussturen fra helvette på morgenkvisten i dag fort glemt.

Ha en strålende torsdag!  



 

x Office-Rebecca

 

PS. Hvis du er av den mer mobide typen kan du jo gi ut noen gullstjerner i dag.



 

Brystvorter.

De siste par månedene har dette med sensurering av brystvorter virkelig forundret meg. Kvinners brystvorter må sensureres. Menn sine kan blottes hvor som helst, når som helst. Jeg vet jeg ikke er alene om å rynke på nesa over dette fenomenet. 

Åsaken til at dette ble høyst aktuelt å rable om i dag er artikkelen til side2.no om instagramprofilen som poster nærbilder av både menn og kvinners brystvorter for å poengtere at de ser like ut. Instagram presterte til og med å fjerne et bilde fordi det strider med deres retningslinjer, men jaggu var det en manns brystvorter som forsvant! Oops. Det bringer meg videre til... å vise kvinners bryster i alle mulige ulike sammenhenger er greit; reklame, TV, film osv - så lenge brystvorta er sensurert. Mannebrystvorter flotter seg vedsiden av uten problem. OK. Men. Den faktiske forskjellen på kvinner og menns bryster er jo nettopp form og volum, det eneste som er likt er brystvorta. Så vi kan vise volum men ikke nippel? Nei Gud forby at vi viser noe vi alle har, til og med begge kjønn! Mulig vi bør begynne å sensurere hender! Og værre er at, ja - guilty pleasure, etter å ha sett tre sesonger med Botched hvor til og med rekonstruerte og tattoverte brystvorter blir sensurert viser de en herremann med silikon som ser akkurat ut som damepupper. Sensurerer de brystvortene? Nei. Altså hva i .... ?! Hvor henger det sammen? Kan noen fortelle meg det? Og nå som du tror toppen er nådd... så skal vi kaste skam på kvinner som gir babyen sin pupp i offentligheten når det i realiteten er akkurat den samme sensuren vi gjør på TV: volum uten brystvorte. Ungen er jo en naturlig sensur. Er det forresten ikke det pupper til for? Og har ikke menn brystvorter fordi vi alle er jenter før embryoet utvikler seg videre til å skille kjønn? 





 

Jeg skjønner godt at kvinner brant bhen før i tiden. Likestilling.. Hva er dette for noe annet enn 1. kjønnsdiskriminerende, 2. forvrengt kroppsbilde og 3. misoppfatning av kroppens funksjon? 

Nå får menneskeheten se å ta seg sammen! La en brystvorte være en brystvorte.

SLIPP NIPPELEN FRI! 



 

Ha en videre fin lillelørdag. 

x Rebecca 

Hvordan skape gode dager - til og med når de starter brått og vondt.

Den siste tiden har jeg hatt flere følelsmessig gode dager. Hvorfor? Fordi jeg har valgt det. Og til tross for at jeg våknet av at telefonen kom seilende ned fra hyllen over sengen i rakettfart og slo meg i panna i dag tidlig så det ser ut som jeg har fått horn, har jeg en god dag i dag.

Det høres kanskje rart ut, men det er fult mulig. Det er enklere enn du tror å gjøre dagen din god. Følelsen av velvære og behag kommer nemlig innenfra, ikke fra dine omstendigheter - uavhengig av hva disse måtte være. Det høres klisje ut å si at det handler om valg, å velge å ha det bra. Og på en måte handler det om valg, men det er så mye mer enn det å velge og se det positive i ting. For det første handler det om å vende blikket innover og å kjenne etter hva man egentlig føler. Du får en hel rekke sanseinntrykk, meninger og opplevelser utenfra som påvirker deg og hvordan du ser deg selv. Hvordan du føler deg. Men. Når du setter dette til helt side og kjenner etter hva du føler, hvilke valg du har gjort og hvorfor og hva det er i livet akkurat nå som tilfredstiller dine følelsesmessige behov - i denne isolasjonen vil du kunne oppleve en følelse av sinnsro, ros og velvære. Å jobbe med det følelsesmessige, aksept og takknemlighet er det viktigste vi kan gjøre for vår egen velvære. Og det er i disse tankeprosessene vi utvilker oss, lærer om oss selv, hvor våre behov og ønsker blir klarere. Nå mener jeg ikke at du skal lure deg selv, for å kjenne etter at du ikke har det bra med deg selv dersom det er der du er er også viktig. Det er vitkig for å planlegge veien til et bedre sted. Hvordan kan du vite hvor du skal om du ikke vet hvor du er? Måten dette har fungert på for meg, som har kommet ut av en tøff periode i livet, er mye tankevikrsomhet. Skifte fokus. Lære meg å sette pris på de fantastiske tingene jeg har i mitt liv, ikke på de tingene eller menneskene som har skylt negative vibrasjoner over min tilværelse. Eller de tingene jeg ikke har. Første steg var å akseptere tingenes tilstand, akseptere den sorgen som hørte til og de valgene jeg gjorde. Jeg innser nå at de valgene jeg tok var for mitt eget beste og det har resultert i at jeg har det veldig bra. Nå. Hvordan de ble tatt og utført er en ting, men det har gjort meg meget godt å relalisere den bakenforliggende årsaken og resultatet av dem. Det har også gjort meg mer bevisst i forhold til hvor viktig det er å lytte til mitt indre slik at de handlingene jeg utfører kan utføres på en god måte. For når alt er kaos har vi en tendens til å famle og veien ut av eller inn i situasjoner kan bli et kaos. Da må man rydde. Og det er en krevende prosess. Å ignorere det vil aldri ta deg til et følelsesmessig godt sted og du vil bli sittende fast i det og fortsette i samme sporet.

Det er en livssprosess. Ditt indre må pleies og ivaretas kontinuerlig. Forholdet til deg selv er et forhold uansett hvordan du definerer det - det må pleies som alt annet. Det betyr ikke at vi ikke har dårlige dager, skal ha dårlige dager eller at vi ikke opplever negative følelser som sorg, sinne, misunnelse ect. Det betyr at jo mer bevisst du er på disse følelsene og hvordan du har det der du er nå, jo enklere er det for deg å skifte fokus og arbeide deg selv gjennom og ut av dette stedet til et sted hvor du har det bra med deg selv igjen. Og jo bedre kjent du blir med deg selv, jo enklere er det. Det er en treningssak som alt annet. Det må øves og vedlikeholdes. Å skifte fokus er ikke det samme som å ignorere tingenes tilstand. Jeg har to eksempler jeg ønsker på presentere i et håp om å gi en bedre forståelse av hvor jeg vil hen her.

1. Du mister noen du er glad i. La oss si at en nær deg har gått bort. Det er tungt og det er mye sorg knyttet til dette, naturligvis. Og det er helt naturlig. Vi sørger. Kanskje blir vi sinte fordi vi syns det er unødvendig og urettferdig. Å jobbe seg gjennom sorg og påfølgende negative følelser kan være utfordrende, men det er ikke umulig. Ved å skifte fokus mener jeg ikke at vi skal ignorere tapet, men at vi skifter våre indre følelser til takknemlighet ovenfor de øyeblikk vi har hatt med dette mennesket. Hva det har betydd, hva godt som har blitt tilegnet ditt liv gjennom denne personen. Det betyr ikke at savnet blir borte, eller at vi slutter å være lei oss når vi tenker at vi aldri skal få se denne personen igjen, men tankemønsteret vil overveie positivt i form av varme følelser som springer ut av tanken på denne personen kontra sinne og sorg i tapet av personen. Det samme i motsatt situasjon: Du har mistet noen i en eller annen forstand som du trengte å miste. Istedet for å fokusere på de negative vibrasjonene denne mennesket ga deg fokuserer du heller på hvor deilig det er å omgi deg med mennesker som ønsker deg godt. Sett pris på tomrommet heller enn å la negativiteten bli værende.

2. Du er på diett. Du er sur og lei og oppgitt. Du tenker konstant på alt du ikke kan spise. Hva tror du skjer da? Jo, du spiser det du ikke skulle spise fordi du fyller dagen og følelsene dine med nettopp det. Dersom du skifter fokus og tenker på alt godt du kan spise vil behovet for det du ikke kan spise sakte men sikkert forsvinne. Out of mind, out of sight. (Ja, den ble omvendt, men det var poenget også).

Jeg sier ikke det er enkelt til å begynne med, eller at det alltid vil være enkelt. Det er en prosess og prosessen vil bli enklere med tiden. Igjen, det handler om trening. Og ikke minst om å kjenne etter. Og å lære seg å gjøre dette til en vane. Hvordan i all verden kan du oppnå det du ønsker om du fyller hodet, følelsene og livet ditt med alt du misliker? Da er det jo ikke plass til det du ønsker deg. Kjærlighet er ubetinget, hat er betinget. Gjør plass til et positivt liv.




Med det ønsker jeg deg en god dag fylt med positive affirmasjoner. Ta vare på deg selv og de du er glad i, det er tiden for det nå.

x Rebecca



 

 

Førjulshelg og adventsfarger

 

Det gleder meg at det bare er en uke igjen til juleferie! Det skal bli så utrolig deilig å ha fri, spise hemningsløst, drikke langt utover tørsten og være lat med god samvittighet. Juleforberedelsene er så og si ferdig. Alle julegavene er handlet inn, det gjenstår å pakke inn et par stykker og da er min siste plikt faktisk å møte opp til julefeiringen(e).

Tradisjon tro feirer vi lillejuleaften hos Pappa med middag, gaver og familiehygge. Juleaften feires som oftest hos mamma, men i år skal jeg feire jul sammen med Morten og familien. Det gleder jeg meg veldig til, for jeg har blitt så utrolig glad i dem alle sammen på den korte tiden vi har vært sammen. Juleferien skal brukes til late aktiviteter med venner og familie - godt og blandet med festive sammenkomster. Jeg har trossalt bursdag. Vi vet jo aldri om vi får leve ut det neste året, så for min del feirer jeg at jeg fremdeles er i live og har kommet meg gjennom nok et år. Er det ikke det bursdager er til for? Å feire livet? Det nye året skal selvsagt også ringes inn med gode venner og sprudlevann og jeg har så utrolig mye å se frem til i 2017. Jeg skal faktisk flytte, igjen, på nyåret og det er noe jeg gleder meg veldig til. Men, nok om det. Det jeg egentlig hadde planer om å dele med deg er hvordan jeg krydrer opp hverdagen med pastellfarger i håret - for ja, jeg gjør det ofte hjemme på mitt eget bad.

Nå er det slik at jeg selvsagt har en meget dyktig frisørdame. Jeg legger håret mitt i hendene til Line på Wickedhouse uten et snev av bekymring og jeg besøker henne ca hver 6-8 uke. Line vet så godt hva jeg ønsker og hun får eksperimentere med pasteller når hun ønsker det, hvilket har gjort at jeg har falt pladask for litt crazy farger. Den eneste ulempen med unaturlige farger er at de raskt forlater håret etter noen hårvask. Derfor bruker jeg fargekurer hjemme når det passer meg og denne gangen har jeg faktisk viket fra den rosa som jeg har brukt (i større eller mindre grad) de siste 15 månedene. Det er jo advent så hvorfor ikke lilla? Lilla ble det. Og jeg superfornøyd!



Lilla passer fint i disse tider og jeg elsker den kjølige viben det gir uten å være grått.

Jeg har brukt en del forskjellige fargekurer det siste året og jeg må faktisk si at jeg er veldig imponert over directions. Fargene er spreke og super fine med gode reflekser. Bedre enn revlon som jeg har brukt tidligere - og for øvrig fremdeles bruker. Jeg har en tendens til å blande litt forskjellig. Jeg har også testet ut de semi-permanente fargene til Brite Organic, men jeg trives faktisk bedre med directions. Directions får du handlet på Adam&Eva og ta med deg noen tuber med revlon white dersom du ønsker duse pasteller - da kan du selv bestemme styrken på fargen. Jeg har en tendens til å være litt for forsiktig og gjør det heller i flere omganger enn å ende opp med en sterkt og ujevnt resultat. Jeg bruker en plastbolle og fargekost og blander meg frem til ønsket styrke. Jeg har dessverre ikke tatt bilde av blandingen, men her er hvertfall noen av produktene og utstyret jeg har brukte i går:



Jeg sprayet håret med lilla kritt i etterkant, men det ble fryktelig klissete så nå trenger det en vask. Ikke noe jeg nødvendigvis vil anbefale, men jeg liker jo ikke hårspray en gang, så det kan hende du syns det er helt greit. Merk at for å tone håret i pasteller er du avhengig av å ha ganske lyst hår for å fargen til å sitte. Dersom du har mørkt hår så er faktisk hårkritt et veldig godt alternativ, pluss at det kan vaskes ut! Da er det bare å gå bananas med alle mulige farger.

Nå skal jeg vaske håret og pleie forkjølelsen min her. Nesa renner som fy og jeg ser fram til å krype inntil kjæresten og nyte en rolig fredagskveld.

Ha en strålende førjulshelg!

x Rebecca

 

 

 

#hår #pastellfarger #DIY #rosahår #lillahår

 

Oh jul med din glede...

Hvert år eksploderer media som følge av forsøk på å bryte ned den norske juletradisjonen. Det har vært forbud mot nisseluer, debatter om julegudstjeneste og nå i år: nynning av deilig er jorden og forbud mot ordet "jul". 

Det herjer med sinte mennesker i kommentarfelt, på Facebook og i nyhetsbildet. Og ja, det forstår jeg godt. Hvem våger å forsøke å drive avvikling av julefeiringen vår? Jo, oss selv. Først og fremst ved å bukke under. Vi bøyer oss etter enkeltmennesket. Det enkeltmennesket som har et fiktivt problem med julen. Og det er så mange ulike vinkler å ta den fra: religiøst, økonomisk og kulturelt. Ærlig talt folkens. Jeg er lei av dette hysteriet. I går leste jeg artikkelen om skolen i Stavanger som byttet ut alle juleord. Virkelig? Det får meg til å undres over hvor mange i dette ganske land som egentlig kjenner sin egen kultur og historie? Som har koll på hva norske tradisjoner og norsk kultur egentlig er og hvor den stammer fra? Spesielt i undervisningsinstitusjonene våre og for å ikke snakke om de utvalgte menneskene som styrer landet vårt. Først skal jeg gi deg et lynkurs i hvor juletradisjonen har sin grobunn fra, videre ønsker jeg å renske opp i hva toleranse betyr før jeg avslutter med mine forslag til hvordan vi kan integrere oss selv og våre medborgere i det norske samfunnet. 

Jul er først og fremst en høytidstradisjon som strekker seg tilbake til norrøn tid. Faktisk er tradisjonen så gammel at vi ikke vet med sikkerhet når den fikk grobunn i Norge. Hvor begrepet jul stammer fra er også noe usikkert. Noen tror det kommer fra det norrøne ordet "ylir", det norrøne ordet for måneden. Begrepet jul ble dessuten brukt om en hel rekke fester og tyder på at det er et høytidsbetinget ord. Dersom vi snur oss til norrøne tekster kan vi se at vikingene både drakk og spiste jul. Våre forfedre feiret dessuten både midtsommerverv og midtvinterverv, hvor øldrikking og en rekke andre festaktiviteter ble innfridd. Jul har gjennom historien vært en festhøytid i sammenheng med både religion og arbeidsskikker.

Tradisjon tro er julen fremdeles en fest som beror på mat, drikke og hvile - uavhengig av hvilken religiøs tilhørighet vi har.

Det vil være naivt å tro at Kristus fødselsdag tilfeldigvis ble erklært å være 24.desember. Akkurat når Jesus ble født er det ingen som vet, men det er absolutt ingen tilfeldighet at feiringen er lagt til desember måned hvor de aller fleste kulturer/religioner allerede hadde en etablert høytidsfeiring.

. Hvor stammer dette religiøse "toleranse"-tullet vi leser i media? Enkeltmennesker med andre livssyn enn kristen skal altså settes foran en tradisjon så lang at vi ikke en gang vet når den startet? Ikke minst behovet for å påpeke etnisiteten til de som melder sin vrede for julen. Ærlig talt folkens, skjerp dere! Hva med å faktisk ta i bruk aksept og toleranse for hva det faktisk er i stedet for å drive minityranni på juletradisjonen? Hva med opplyse dere selv og dine medmennesker om hva jul egentlig er og å være åpen nok til å søke kunnskap? Dette er en tid hvor vi skal komme sammen. Vi skal drikke og spise godt og ta vare på menneskene rundt oss. Uavhengig av religiøs bakgrunn bør dette være noe alle mennesker etterstreber. Toleranse betyr at vi lager rom for hverandre, at vi godtar hverandres skikker og tradisjoner. Vi tolererer at andre gjør annerledes enn oss selv. Når ble det slik at "toleranse" fikk betydningen å bytte ut noe til fordel for noe annet på tross av flertallets stemme? Kan vi gå litt inn i oss selv?

Det store spørsmålet er da: Hvordan integrerer vi oss selv i norsk tradisjon og kultur? Jo, først må vi kjenne den. Ta aktiv del i din egen kultur, menneske. Vær åpen, vær nysgjerrig og undersøk. Søken etter kunnskap og kritisk sans er snart fremmed virker det som. Å ta ordet fra munnen til en annen og godta det for en sannhet og så videreformidle denne uten noen form for kritisk tanke... Latskap og dumskap. Plukk opp en bok og les. Undersøk. Debatter. Bruk hodet.

Og til slutt, for all del, slutt å gjør monopol på norsk tradisjon som utelukkende kristen. Vi er så mye mer enn en kristen nasjon.

Spis, drikk og kos deg fordervet. Med det ønsker jeg deg en GOD JUL.

x Rebecca



 

Fullpakket kosehelg!

Denne helgen byr på mange hyggelige opplevelser med familie og venner. 

Jeg tyvstartet i går med å tilbringe kvelden på Visionexpo sammen med mamma og min kjære. Tradisjon tro for mamma og meg vel og merke, vi boltrer oss på alternativmessen hvert år. Vi spiser mat fra Krishna Cousine, blir spådd, handler yougertnøtter og  titter på alt det rare folk stiller ut og ikke minst alle menneskene som er der. Det er så utrolig mye rart og jeg ler til tårene tar meg - hvert år. I år hadde vi det veldig festlig med sceneunderholdningen. 

Skulle lagt ut en video her, men den vil ikke virke. Mulig den kommer senere etter en oppdatering. 

Ikke minst fikk Morten oppfylt sitt ønske om å treffe Lilli Bendris. Se gutten er fornøyd! 





Det er kanskje litt tabu rundt det alternative her til lands, noe jeg finner underlig når man ser hvor mange som faktisk møter opp på messe og ikke minst seertallene til Åndenes makt. Jeg vil si følgende; at man finner det alternative interessant betyr ikke at man er gal eller at man tror på at steiner kan heale deg. Selv er jeg medlem av Norsk Parapsykologisk Selskap hvor vi dekker teamer fra alt ansett om paranormalt. Det handler i første rekke om forskning og forsøk på å finne svar på spørsmål som er vanskelig å besvare med kunnskapen vi besitter i dag. Det er akademiske foredrag og opplevelser med alt fra bevissthet i filosofisk teori til seanser med medium. Veldig spennende med andre ord! Og smule galskap. 

Etter vi hadde slitt oss ut på messa dro Morten og jeg for å treffe resten av Halloweenkommiteen i lokalet vi har leid til å holde årets halloweenfest. Som du kanskje vet er det alle helgens dag i morgen - altså Skandinavias Halloween. Så det er midt i blinken! Vi pyntet og koset oss i et lokale vi trodde var for stort, men jaggu fikk vi ikke fylt opp hele med pynt!



[







 

 

I kveld braker det løs og jeg gleder meg som et lite barn! Men først. 30-talls jazz med pappa på jazzklubben i Lillestrøm. 

Med det ønsker jeg deg en finfin lørdag! 

x Rebecca 

 

Livsløgnen.

Tiden flyr fra meg. Nå er det jo slik at det kun er 24 timer i et døgn og det er ikke alltid tiden strekker til. Noen ganger strekker tiden til, men prioriteringene er annerledes.

Etter en stor livsendring i sommer har jeg fokusert på andre ting enn det jeg gjorde tidligere. Grunnen til det er så enkel som at det har vært et stort behov, både på godt og vondt. Bitene begynner å falle på plass og jeg har slått meg til ro i min nye verden. Det er nå jeg forstår hvor langt nede jeg var og hvor mye vondt jeg til en hver tid påførte meg selv. Det er en oppvekker og ikke minst en særdeles stor befrielse det jeg nå opplever. Jeg trodde jeg hadde det bra, at livet var på stell og at min livsstil var optimal for meg. Det var en livsløgn.  Jeg har levd en livsløgn. Og denne livsløgnen er ikke utelukkende egenskapt, nei,  jeg har innsett hvor mye vi faktisk reflekterer oss i andres oppfattelse av oss selv. Det er i grunn en ganske enkel sak: blir du fortalt det samme hver dag over en tidsperiode vil du begynne å tro det til slutt. Samtidig setter du kanskje krav til deg selv basert på hvordan signaler du får fra andre og hvordan du tror de oppfatter deg. Vi mennesker har et uutholdelig behov for å kategorisere. Holder man ikke tunga rett i munne kan dette bli et forbanna søl. Kombiner det gjerne med vaner og frykt, så sitter vi plutselig i det. Det er mulig det jeg skriver nå gir deg liten mening, mest av alt fordi du ikke kjenner til situasjonen, meg eller hva som har endret seg i mitt liv. Men. Det er noen ting jeg ikke ønsker å dele på det store internettet. Ikke utelukkende fordi jeg nødvendigvis setter strenge grenser for meg selv, men fordi det angår flere personer enn meg selv. Og de skal holdes utenfor. Med det sagt kan jeg dele at jeg aldri har følt meg så fri. Så hel. Og det er veldig lenge siden jeg har hatt det så godt med meg selv. Til tross for stress og sorg. 

Når en dør lukkes, åpnes en annen. 

Nå som jeg har sluttet å kompensere for min dårlige tilværelse gjennom fysisk pisking og psykisk selvplageri har jeg fått et nytt og behagelig forhold til både meg selv og kroppen min. Jeg har gitt meg selv tid, hvile, næring, junk, godteri. Jeg har gjort det jeg var lyst til, spist det jeg har hatt lyst på og sitti hull i sofaen ved behov. Og likevel har kroppen min respondert vidunderlig. Det kan selvsagt være en del psyke bak dette også, men jeg føler meg fantastisk! Jeg jobber fremdeles med balanse i hverdagen og det kommer seg. Så. Grunnen til mangelen på treningsinnlegg er rett og slett på grunn av at jeg nesten ikke har vært på trening. Jeg har dog funnet en del smarte løsninger som jeg kommer til å dele med deg framover. Sporadisk. Som nevnt innledningsvis er det ikke alltid tiden strekker til. Eller rett og slett det at jeg driver med noe annet som jeg har lyst til der og da.. Samme prinsipp angår bloggen. Dette er ikke jobben min og heller noen tvang. Jeg deler når jeg ønsker å dele og så håper jeg at jeg kan fortsette å dele tips, refleksjoner                  og diverse med deg i tiden fremover. 

Videre vil jeg påpeke at Ibsen kanskje hadde rett. Du skal ikke ta fra et menneske livsløgnen, men det kan skje fantastiske ting om du rydder opp i din egen! 

Jeg vil også benytte anledningen til å takke det mennesket som har fylt mitt hjerte med glede og vært der for meg når jeg har hatt det som værst. Jeg er så uendelig glad i deg. 


x Rebecca

Miami på en uke.

Vi var i Miami i en uke, til tross for at flere har trodd vi var der over en lengre periode. Ja, det er faktisk mulig å utfolde seg maks på kort tid og det var nettopp det vi gjorde på denne turen.

Det gikk stort sett i soling, bading, drinker, barer, mat, klubber og litt trening. En typisk jentetur med andre ord. Da jeg bestilte turen valgte jeg å bo midt i smørøyet: Dream Hotel i 12/Collins. Det viste seg å treffe blink, for vi hadde liten gangavstand uansett hvor vi skulle. Hotellet lever opp til navnet, det var rett og slett en drøm.





Ikke bare har hotellet en fantastisk takterrasse, men betjeningen var så utrolig hyggelige. De hjalp oss med alt. De behandlet oss som prinsesser rett og slett. Det gir helt klart et godt førsteinntykk når man blir møtt med et glass boblevann og et smil, pikkoloer i hvite dresser og glade bartendere. Til og med de andre gjestene som bodde der var en drøm. Flere av dem stamgjester - og det har jeg forståelse for! Førsteinntrykket ble beholdt gjennom hele oppholdet og jeg kommer absolutt til å velge dette hotellet igjen neste gang. Som om det ikke var nok skryt... Er du glad i taco? Mexikansk mat generelt? Det er jeg! Derfor var jeg i en slags euforisk matorgasme gjennom hele oppholdet. Hotellets restaurant - Naked Tacos - får 10 stjerner av meg. Det er den beste meksikanske maten jeg har spist noen gang.. Og jeg har vært i Mexico. Det beste av alt: De serverer deg på takterrassen. Det vanner i munnen min mens jeg skriver.....


 

Som du kanskje er klar over så var jo dette i utgangspunktet ment som en treningstur. Det eneste vi hadde planlagt var hvor vi skulle bo og hvilke dager vi skulle trene. Ellers stod alt åpent og det er jeg veldig glad for - for jeg har hatt så mange fantastiske opplevelser og truffet så utrolig mange fine mennesker på denne reisen. Jeg er et ganske så ekstrovert menneske og har lett for å komme i kontakt med nye mennesker, men lekende lett har det aldri vært før. Vi trengte ikke forlate hotellet en gang før vi hadde nye venninner som vi brukte mye tid sammen med gjennom ferieuka vår. Fordelen med det er helt klart at vi fikk et klarere bilde av South beach og fikk gjort mange ting vi ellers ikke hadde gjort i og med at vi ikke kjente stedet. Vi ble introdusert til en hel del barer, klubber, spisesteder og shoppingområder. Som du kanskje forstår drakk jeg drinker med begge hender og shoppet og koste meg noe vanvittig. Det gikk helt klart litt utover treningen, men jeg angrer virkelig ikke et sekund. Jeg ler enda av hendelser fra ferien og det skal sies at du finner veldig mye rart i Miami - av folk og hendelser. Jeg har sett noen av de sykeste tingene jeg har sett i mitt liv der. Noen av historiene er ikke egnet for internett syns jeg, så jeg skal ikke utdype det noe videre av hensyn til ukjente mennesker jeg ikke ønsker å henge ut. Treneren vår fikk der i mot gjennomgå:



Jeg tror han hadde vært en ypperlig ballerina/synkronsvømmer. Jeg er sikker på at han bruker den trusa der som pysjbukse hjemme, så glad han ble når han så at det var det han fikk. Eller var det kanskje det at det var fra denne gjengen med herlige damer...?


 

En annen ting jeg ble veldig overrasket over var at det hele føltes ut som GTA. Jeg visste virkelig ikke hvor høy gangsterswagfaktor South beach hadde og jeg skal innrømme at jeg var en smule nervøs den første dagen, men disse gangsterne er faktisk noen av de morsomste og hyggeligste folkene jeg har møtt. Vi hadde det så utrolig gøy. Bare det at jeg fikk lov til å ta bilde av gulltenna til folk sånn uten videre. Jeg snappet så utrolig mange selfier med gangstere med munnen full av glitter atte..  #Thuglife - Det satte helt klart preg på mange av utestedene hvor hiphop var hovedstrømmen. Setter du pris på hiphop og rnb er du hvertfall på vei til rett sted.



Jeg tenkte forøvrig at jeg skulle komme med noen tips.

1. Fly American Airlines. Suveren service og det tar bare 20 minutter fra MIA til South beach. Helt perfekt.

2. Bo mellom 4-14 gate. Det er her alt livet er. Jeg anbefaler Collins Av, parallelgaten til Ocean Drive. Det er mye roligere og likevel veldig nærme. God nattesøvn er alfaomega.

3. Naked tacos.

4. Ta deg en tur til Beyside shoppingsenter. Her er den en god blandig av store fine kjedebutikker og små smykkeboder. Kjøpesenteret er et utendørs senter og har en del barer og spisesteder ved vannet. Her kan du også booke deg speedbåttur for å se alle strendene i Miami.

5. Wet Willys. De selger spritslushies i ALLE smaker og har en solrik terrasse å nyte dem på. Du kan be om å få smake på alle variantene før du bestemmer deg, men OBS! Da er du nok blitt overstadig beruset - slushiene har et ganske realt spark.


 

6. Bruk en partyarrangør. De får deg gratis inn på alle de store klubbene som LIV, WALL ect ect. Bord og alkohol medfølger gratis - så fremt du er jente. Jeg anbefaler likevel også å dra ut på egenhånd. Det er da det skjer mest, men det kan være greit å orientere seg litt med noen som kan gamet først.

7. Spis kjøttboller på Prime. Prime ligger oppe ved Nikki Beach og har helt sinnsyke kjøttboller. Ypperlig service, god vin og et ganske stort matkart. Litt finere og er du heldig får du med deg kjendisfesten på andre siden av gata slik vi gjorde.

8. Spis frokost på det gamle cubanske spisestedet i Collins. Jeg husker ikke hvilken gate det er, men det ligger på motsatt side av Victoria Secret. Enkelt å finne. Vanvittig god frokostmat med alt fra pannekaker til grønnsaksomeletter. Nypresset juice. Det er nesten alltid fullt.

9. Elsker du vakkert badetøy? Beach Bunnys. Dyrt, men verdt det.





Ellers vil jeg anbefale deg å være åpen og ta i mot de opplevelsene som kommer din vei. Hvis du har noen spesifikke spørsmål skal jeg selvsagt gjøre mitt beste for å besvare de så godt jeg kan.

Takk for tålmodigheten.

x Rebecca

 

 

 

 

Pending.. Miami oppdatering..

Uken i Miami har vært så utrolig bra at jeg dessverre ikke har hatt tid eller mulighet til å oppdatere bloggen. Noen ganger kommer livets nytelser i veien rett og slett.  

Nå er det bare to dager siden jeg kom hjem og kroppen er i fullstendig ubalanse. Noen kaller det jetlag,  jeg klassifiserer det mer som zombiemode. Så fort det har passert har jeg så mange fine eventyr å dele med deg. For Miami har virkelig bydd på kultur, vennskap, bekjentskap, opplevelser og ny komfortsone. Jeg skal forsøke å få alt ned i et litt lenger innlegg.  I mellomtiden legger jeg ved noen bilder. 



x Rebecca
 

Første morgen i Miami!

God morgen fra Miami!

Herlighet så utrolig deilig vi har det! Vi våknet helt uthvilt halv seks i dag og har allerede spist frokost med folk som var på vei hjem fra byen, sett soloppgangen på Miami beach, handlet og nå ligger vi på takterrassen - og klokka er bare ni! I dag skal vi begi oss ut på poplparty på Hyde, ett av Miami's mest kjente poolpartys. Det gleder vi oss massivt til. Skikkelig dagfylla med andre ord! Jeg er litt fattig på ord i dag da det meste er følelsesbasert og jeg km bare si: fy faen så deilig!! 
Slenger ved litt bilder til seg så du kan gråte litt der hjemme.... muhahah! 







 

x Rebecca & Linda 
                                 Xoxo

Miami bitch!

Jeg har to ord: Miami, bitch! 



Det har vært et svært langt bipolar, schizofrent døgn med lite søvn. Reise er alltid slitsomt. Og Linda fikk meg til å bryte ut i latter over en flaske champagne på Heathrow da hun sa følgende; "it's not the journey, it's the destination!" - ta den kleine inspirasjons klisjeer! Denne gangen handler alt faktisk om destinasjonen! Jeg skal ikke påstå at dette er den værste reisen eller flyturen jeg har vært på, for jeg har en topp3 liste som er hard å toppe, men med kun to timer søvn i forkant har det tatt på en del. Spesielt på grunn av babyen i setet bak som har vekket meg hver gang jeg har sovnet. Og da må jeg bare få dette ut i verden: ditt egoistiske monster! HVORFOR må du som forelder på død og liv torturere livet ut av uskyldige mennesker på 10-timers flyturer? Babyen din gir vel blanke F i om den er på hytta i Hafjell eller om den er på stranda i Miami. Den husker ingen verdens ting uansett. Ditt feriebehov er en forbannelse på resten av menneskeheten!! Sånn. Da var det sagt. Og ikke for første gang. Det blir neppe siste gang. På en annen side har vi hatt litt av en gentleman vestsiden av oss, som har passet på og vartet oss opp samtidig som han har vartet opp kona og de to barna sine. Det har helt klart veid opp. I skrivende stund er vi nedstigende mot Miami! HURRA! 



 

Destinasjonen. Det er det det som sagt handler om i dag. Men til tross så har vi, sett bort fra zombietilstanden, hatt timer fylt med latter, tårer, gode samtaler, fjas og frustrasjon. Det har på mange måter være utrolig godt å ha fått luftet ut teamet vi ikke ønsker å ha med oss på tur, reflektert og inspirert hverandre til å nyte hvert øyeblikk. Så. Reisen har på sin måte gjort oss mye godt også. Selv om å fly er gørr kjedelig. Spesielt når du slippes inn på første klasse for å bare se nedgraderingen på vei mot ditt eget sete. Sleipinger. Men. Dette blir en vanvittig bra tur og jeg gleder meg til å dele den med deg!  

Så.. Heng med! 



 

x Rebecca & Linda 
                                   Xoxo

Å la seg forføre.

Personlighet er komplekst. Vi har alle sider vi selv foretrekker og sider vi foretrekker å vise andre.

Jeg har tidligere skrevet om det å kjenne seg selv. Sine sterke og svake sider. De følelsene og inntrykkene vi foretrekker selv og som vi velger å gi andre, likesom de vi liker mindre - som forøvrig er ekstremt viktig å kjenne. Evnen til å ignorere det vi ikke liker. Det som skremmer meg og som er årsaken til at jeg skriver dette innlegget er evnen noen har til å fullstendig skjule sine mørkere sider og egentlige intensjoner gjennom manipulasjon og glansbildemaling for både meg og omverden. Når du tror du kjenner noen fra innsiden ut og det viser seg at du absolutt ikke kjenner vedkomne i det hele tatt. At vedkomne er ute etter å lure deg. Ta deg. Og at alt som har blitt sagt og gjort tidligere har vært en løgn, fordi vedkomne faktisk ikke har evnen til empati, rettferdighet eller kjærlighet. At hele livet til denne personen er en illusjon. Jeg lurer forfedelig på hva som foregår på innsiden i et slikt menneske? Det mest latterlige av alt er at det er så lett for dette mennesket å peke fingre. Angripe. Lyve. Svikte. Lure. Alle de tingene vedkomne beskylder for og mener er den største dødssynd. Det gjelder forøvrig andre som lar seg spise ut av hånden og som skriker om det samme - som selv går rett i fella med å utføre de samme handlingene de fordømmer. Jeg finner det hele ekstremt ironisk. Jeg vet ikke helt om jeg skal le eller gråte. Heldigvis er jeg ferdig med å gråte for nå og ser fram til å le.

Når en konflikt oppstår og du skal velge side, så anbefaler jeg deg å bruke litt vett. For det første er ting skjelden slik de ser ut til. Videre er jeg selv skeptisk til den som skriker høyest. Hvor kommer dette behovet fra? Hva er motivasjonen? Etter en refleksjonsrunde kan det jo være greit å spørre seg hvem og hva man skal være lojal mot. Og muligens høre etter istedet for å fordømme. Da er man langt på vei og slipper kanskje selv å angre på de valgene man tok. Og til tross for at vi identifiserer oss i andre kan det kanskje være lurt å kjenne etter. Tenke seg om.

Det var dagens ord. Ha en flott tirsdag! Her starter stresspakkingen til Miami.

x Rebecca

 

Når livet er vidunderlig!

Følelseslivet kan med gjevne mellomrom by på utfordringer. Det kan være tøft, men det er da dager som denne er ekstra bra. Når sjelen stråler fra innsiden ut.

Det er noen ting som har fått både hjerte og sjel til å gløde den siste tiden, midt oppi et liv snudd på hodet. Midt i en sår periode hvor jeg innbilte meg at jeg hadde mistet mye som var viktig for meg. Sannheten er at jeg har gjenfunnet noe som er så ekstremt mye mer viktig. Som betyr så inderlig mye mer. Både i form av følelser, tanker, handlinger, vennskap og kjærlighet. Og jeg har innsett at det var en hel rekke ting og personer som kanskje ikke var det de utga seg for. Ikke i nærheten en gang. Og det er godt å komme til denne konklusjonen. Det er godt å finne fred med det. Det føles rett. Det har vært vanskelig å la de gode tingene skinne gjennom til en hver tid gjennom den tunge perioden jeg har bak meg, men de har vært det hele veien. Og i dag. I dag ble jeg jeg så overveldet av gode nyheter at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Den lille tingen, den fikk rett og slett alle andre gode ting til å bli 100 ganger bedre. Jeg føler meg 50kg lettere. Det er dager som denne som gjør at alt er verdt det. Alt kjennes riktig. Det er så deilig! Verden ligger for mine føtter. Den ligger for dine og, om du bare våger å gi deg utfor. Det var bare det jeg ville dele i kveld. Enkelt og greit.



Livet er som denne yogabuksa; overveldende deilig, avslappet og elskverdig.

Sov godt.

x Rebecca

Hvor i H*LLVETE får man tak i simkort uten kodelås, Apple?

Jada. Joda. Skjermen på tlf min ble knust i helgen og jeg leverte den på rep i dag. Gledelig får jeg en iphone som lånetelefon. Den gleden var meget kortvarig.

Etter å ha vært telefonfri siden halv sju i dag, så var jeg på vei til å skru på lånetelefonen for et øyeblikk siden. Var den fulladet? Nei. Ett lysår senere blir det liv og "Hola!" lyser mot meg etterfulgt av en språkfest. YES! tenker jeg. Endelig. Men. Neida. Sett inn simkort uten kode - låse opp? Ok.. Jeg prøver å låse opp. Og den restarter seg. Og jeg prøver igjen. Og den restarter seg. Og slik danser vi. Altså. Hvorfor i faens helvette er det et alternativ å låse opp simkortet dersom simkortet skal være kodefritt? DET FINNES JO IKKE KODEFRIE SIMKORT FOR SVARTE FAEN!! Og nå sitter jeg her, fremdeles telfonløs og jeg MÅ HA DEN TELEFONEN TIL Å FUNKE. Det her går ikke. Ferie skal jeg på om en uke og. Jeg skal ta bussen i morgen tidlig og BUSSKORTET ER PÅ TELEFONEN MIN. Jeg er så sint at det bobler i blodet mitt akkurat nå. Og jeg kan bite hodet av en bolemann. Med tennene mine som eneste verktøy. Faktisk så kunne jeg sikkert tatt en oksenakke med gommer.

RASERIUTBRUDD.


 

 

....%&"€"%#!!?"(&"€!!!!!!!!!!!!!!!!.....................................................Rebecca.

 

Når det handler om liv og død..

Livet er uforutsigbart. Så skrøpelig. Så sårbart. Påminnelsen er skjelden, men når den først finner sted har det en så vanvittig påvirkning.

Vi lever i en kultur hvor livet og døden er like langt fra hverandre som de er motsetninger. Døden er noe vi hvisker. Vi vet den er en del av oss, at det eneste vi er garantert å ha til felles med sidemannen på bussen er at vi en dag skal dø. Likevel hvisker vi den. Vi behandler den som et traume. Noe vi helst ignorerer og unngår for en hver pris. Det er festet i kulturen. Det er festet i alle aspekter av vårt sosiale og vårt fysiske liv. Vi herjer som desperate for å holde oss ung, vi blir revet med og besatt av mystisk populærkultur som består av illusjoner og løfter om evig liv. For eksempel vampyrer. Og enda, til tross, så kan disse "udødelige" vesenene dø. Vi hvisker døden.

Vi tror at vi må jobbe oss i hjel i alle aspekter og sider av oss, innvendig ut - sosialt og fysisk, for å sette fotspor. For å bli husket. For å leve evig, leve videre på et vis. Det er så langt fra sannheten. Jeg erfarer det gang på gang, når en kjent eller bekjent går bort. Hvor stor innvirkning dette mennesket har hatt på andres liv. På mitt liv. Hvor lite som skal til for å bli truffet av sorg. Hvor stor betydning et menneskes person har. Hvordan vi rører hverandres liv når vi lever uhemmet med omsorg for de vi har våre hjerter nærmest og de vi tilfeldig treffer på gaten. Hva er det vi er så redd for? Det ukjente. Tanken på at vi en dag ikke er mer. Usikkerheten ovenfor hva som skjer, eventuelt ikke skjer, videre. Uavhengig av tro, så er det ingen som vet det. Det er vi alle sammen om. Og at noe er ukjent eller fremmed er ikke nødvendigvis noe negativt, selv om vi setter døden i denne kategorien. Hvor mange ganger i ditt liv, ditt uhemmede levde liv, har du ikke møtt på utfordringer eller situasjoner hvor utfallet er for deg ukjent? Hvor du har kommet godt ut av det? Det absurde her er at vi vet at vi lever på lånt tid. Vi er garantert å forlate denne verden på et eller annet tidspunkt. Tidspunkt og årsak ukjent, men like så. Vi vet det. Er det viten om uvitenheten som er så forferdelig skremmende? Jeg stiller disse spørsmålene i dag fordi vår verden nylig ble forlatt av en barndomsvenn. Og etter å ha sett og hørt hvor mange liv hun har rørt ved å være seg, sitter jeg her med å utrolig mange tanker. Om hvor sårbart livet er. Hvordan vi buser fram og forventer det ene og det andre, henger oss opp i i-landsproblemer som kleskombinasjonen til Jan Thomas, sideflesket over buksekanten og bekymrer oss om vi har riktig farge på skinnsetene i bilen. Helt ærlig er jeg lykkelig om jeg finner like sokker om morgningen. Det skal jeg innrømme. Samtidig sitter jeg med blandede følelser og tanker om balansen mellom dødsangstens opprinnelse og den levende ignoransen. Så slo det meg. Det er så forferdelig trist. Så urovekkende vondt å miste noen. Å vite at vi aldri skal kunne se, ta på eller høre dette mennesket igjen. Det smerter. Og er det nettopp denne smerten som setter vårt forhold til døden i så stor ubalanse? Om ikke i sin helhet, så spiller det hvert fall en viktig rolle. Det tror jeg oppriktig. For ja, det finnes kulturer som inkluderer døden i stedet for å ignorere den. Ikke at vi ignorerer den fullstendig, for det gjør vi ikke. Men. De aksepterer døden, de inkluderer den - det betyr ikke at de bestreber den. Jeg opplever vår kultur som mindre aksepterende. Og så lurer jeg på: Har menneskene med dette aksepterende kulturelle opphavet det mindre vondt når de mister en hjertevenn? Et familiemedlem eller en person som på en eller annen måte har påvirket deres liv? Neppe. Det å inneha aksept for tingenes tilstand og det som kommer gjør det ikke mindre trist. Eller mindre vondt. Jeg tror bare at det gjør deg godt i ditt eget forhold til døden. Å akseptere at du en dag skal dø. Å ikke strebe etter å leve videre som et e-stoff i evigheten. Det gjør det ikke mindre skremmende, eller mindre vondt, når du mister noen du er glad i. Men jeg tror det kan døye desperasjonen. Det umettelige oppstyret rundt det perfekte. For når vi aksepterer at vi ikke er for alltid, ser jeg for meg at vi kan slappe litt mer av og nyte den tiden vi har. Tiden. Menneskene. Og øyeblikkene. Og sette pris på det viktigste vi gjør: Å leve.

Mine tanker går til familie og venner i dag. Og til deg som har mistet noen du er glad i. Og til deg som menneske. For du er unik. Og du trenger ikke være i nærheten av det tullete vi kaller perfekt for å sette spor hos, fylle rom eller etterlate deg tomrom i andres hjerter.


 

Til ettertanke.

x Rebecca

Tid for noe nytt: Bootyshaking!

Nå har jeg meldt meg på noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle melde meg på. Twerkekurs. 

Så kan man spørre seg; hva skal man med det? Svaret er såre enkelt: ha det sykt moro! Hvorfor ikke tråkke ut av komfortsonen for å lære seg noe helt nytt? Nytt for meg vel og merke. Det er sassy, krevende og helt sikkert litt kleint. Men. Det er i regi av Silje Mariela og sammen med de mest fantastiske jentene jeg trener sammen med. I en alder fra 20 og noe til 50. En gjeng med spreke, frekke damer som vet hva det innebærer å ha det moro og som, til tross for at det er rumpa vi skal riste, vet hvordan man ler med magen. Til tross for at det ikke finner sted før i desember, så gleder jeg meg noe helt sinnsykt! 



Har du lyst til å ta del i denne herligheten kan du kontakte Silje Mariela. Kontaktinfo står i bloggen hennes her.

Sjekk ut Silje! Sassyyyy!

 
Ja, altså, det er en video - så klikk deg inn på IG og slå deg løs.

I det store og det hele er det herlig å ha ting som dette å se fram til. Det trenger jeg nå. Nå er det ikke lenge igjen før jeg reiser til Miami, jeg snuser på nytt treningsprogram og i desember dette kurset som jeg er sikker på ikke kommer til å bli mitt siste! Men først så går turen til Hønefoss for en kveld fylt med god musikk. Jeg skal nemlig få være groupie på privat jammekveld. Ja, faktisk. Jeg ser fram til en kveld fylt av musikk og det skal bli deilig å tilbringe kvelden med mennesker jeg er glad i og å gjøre meg nye bekjentskaper. Jeg vet ikke hvor mye jeg kommer til å dokumentere av denne kvelden, men jeg har altså planer om å snike med meg kameraet mitt.. Så får vi se om det blir konfiskert eller om jeg får lov til å fyre løs.



 

Med det ønsker jeg deg en strålende fredag. Ikke la regnet hindre deg, det skyller bare vekk uønsket gammelt støv. Og selv om det kan være litt frustrerende innimellom så kan jeg love deg at det er godt for sjelen.


 

x Rebecca

 

Etterpåklokskapens ånd.

I løpet av en livstid kommer vi ansikt til ansikt med hendelser og situasjoner vi i øyeblikket ikke håndterer slik som vi etterpå skulle ønske vi hadde gjort. Å være etterpåklok er et syndrom vi alle lider av i en eller annen forstand - en eller annen gang, gjerne flere ganger i livet.

kan vi sitte der i ettertid og se på alle mulige måter vi kunne gjort ting annerledes på. Hjelper det? I noen tilfeller kan vi ta med oss en dyrbar lærdom. I andre tilfeller er det særdeles lite produktivt. Hvorfor skriver jeg dette? Jo, fordi jeg for øyeblikket befinner meg i en situasjon hvor noens etterpåklokskap hjemsøker meg. Ikke fordi at noe kunne vært gjort annerledes, men fordi dette vesenets etterpåklokskap smitter andre i min nære krets. Det har seg slik at disse menneskene på et eller annet tidspunkt, når alt kommer for dage - og det gjør det en vakker dag - kommer til å sitte etterpåkloke selv. Og den dagen vil det være for sent. Det er nå jeg trenger deg. Ikke når du en gang i framtiden innser at det du trodde var feil. At det bildet som ble malt for deg var en illusjon. At tingens tilstand ikke er i nærheten av hva de utgir seg for å være. Da har jeg gått videre. Kanskje har jeg nye nære, mest sannsynlig sitter jeg med de som i dag ikke spiser ut av hånden på Dolos. Kanskje er det den dagen Dolos oppnår selvinnsikt, kanskje er det den dagen de oppdager hvem Dolos er av egne erfaringer.

Det er helt klart enkelt å la seg forføre, spesielt av en som kan kunsten. Spesielt når motparten ikke taler sin sak. Men. Når kortene legges på bordet og klarhet fremdeles er et lysår unna, da vet jeg rett og slett ikke om det finnes håp. Det er sørgelig. Forferdelig sørgelig. Men en dag, med tid, vil det gå over. Og den dagen, i likhet med situasjonen med Dolos, vil det være for sent. For sent for gjenforenelse. Et tapt vennskap. Så kan man spørre seg, hvem er det som egentlig taper i denne situasjonen? En venn sa noen kloke ord til meg, han fortalte meg at sannheten kommer fram og at inntil da må jeg ta vare på meg og la tingene gå sin gang, det vil rydde seg selv og jeg vil stå sterkere sammen med de som faktisk bryr seg og som betyr noe. Og det er akkurat det jeg gjør. Til tross for at det ikke går smertefritt for seg. Å være etterpåklok er noe jeg til en hver tid forsøker å unngå, for til tross for mitt spontane vesen, så dveler jeg lenge ved ting. Til tider er jeg kanskje en smule for tålmodig. Noe som gjør at det smeller. Det har jeg lært nå - i etterpåklokskapens navn. Og det er noe jeg kommer til å jobbe med i fremtiden. Ikke å slutte å være spontan eller det å være tålmodig, men at jeg merker meg hvor grensen går. Slik lærer jeg av mine feil. Og med det er jeg en erfaring rikere. En klarhet rikere. Og rikere i det hele fordi jeg nå vet hva og hvem jeg kan stole på har ryggen min og ikke minst hele meg på mitt mest sårbare.  



x Rebecca
 

Livet.

Hallo du. Ja, jeg lever. Nei, jeg har ikke sluttet å blogge. Jeg måtte rett og slett ta en pause. Ikke fordi blogging nødvendigvis er så tøft, men fordi noen ganger så kommer livet i veien. Ja, altså, i løpet av en livstid opplever vi til tider noen større endringer. Den siste tiden har vært slik for meg. 

Uten å gå inn med alle detaljer kan jeg si at de aller fleste store, trygge tingene ble snudd på hodet. En dør ble lukket og en ny åpnet og jeg har de siste par månedene forsøkt å justere meg til mitt nye liv. Det har tatt en del tid og det har vært mange tanker som har opptatt meg. Som har tatt fra meg lysten til å dele. Som har slitt meg ut slik at de normale dagligdagse tingene jeg holder på med har blitt satt til side. Jeg måtte også dessverre gi meg med fighterdiet konkurransen, men jeg tar det opp igjen på et senere tidspunkt. Akkurat nå fokuserer jeg som sagt på en del andre ting og jeg har en fantastisk Miami tur som nærmer seg med stormskritt. Så. Alt til sin tid. 

I starten stresset jeg forferdelig med at jeg ikke fikk endene til å møtes. Altså at jeg ikke klarte å henge med ang trening, kosthold, instagram og blogging. Jeg har med litt tid akseptert at det er sånn det blir noen ganger og at det ikke er noe poeng i å dele når jeg faktisk ikke vet forskjell på opp og ned. Fokuset har, og med god grunn, ligget andre steder og det er helt riktig at det skal det også. Sakte men sikkert trer jeg tilbake mot min gamle livsstil, men det kan ta noe tid. Og om det vil være like sentrumsnært som tidligere vet jeg ikke enda. Veien blir til mens jeg går. Det er helt ok. 

Jeg vet jeg har skrevet flere innlegg tidligere om aksept. Aksept for tingenes tilstand. Og selv når alt blir snudd på hodet, står jeg for at aksept er det viktigste verktøyet vi har til å fordøye ting. Hva vi velger å gjøre videre i forhold til den situasjonen vi står i, med akspet, er opp til oss. Jeg vil påpeke, nok en gang, at det å akseptere noe ikke er synonymt med at man er tilfreds med hvordan det er. Men det gir et godt grunnlag for å utvikle seg videre og sette nye mål uten at grunnmuren raser sammen ved en senere anledning. Og der er jeg nå. Så ha litt tålmodighet med meg. Så skal jeg fortsette å dele mine ilandsproblemer og raseriutbrudd med deg. Og ikke minst ferieturer og trening. 

Takk for oppmerksomheten. Jeg ønsker deg en strålende lørdag. 

 



 

x Rebecca 

Mitt lille land


God kveld i stuen! Jeg bryter et par ukers stillhet her. Sannheten er at jeg ikke har orket å blogge og har generelt hatt vondt i viljen. Men nå. Etter en uke fri, en rekke utskeielser og frisk nordnorsk luft så har jeg så lyst å dele noen av verdens under med deg. 

Jeg befinner meg for øyeblikket i Henningsvær og det er så utrolig vakkert her. Jeg reiste til Harstad fredag og har hatt et par dager i bestemors hage med bestemors mat <3 Søndagen gikk turen hit og i dag, til tross for pissregn, har nysgjerrigheten blitt tilfredsstilt gjennom å utforske Lofoten videre. Vi har et så magisk land at jeg har ikke ord. Jeg mener alle bør reise mer i sitt eget land. Norge har vanvittig mye bra å by på, både av natur og mat. Bare se på dette...

























Det er ikke bare naturen som er vill, mystisk og eksotisk. I går slo jeg på stortromma etter nok et deilig firskemåltid og klinte til med tyttebær pannacotta med brunostkrem. Ja. Brunost krem. Fy søren så godt det var!

I morgen er siste dagen her i Lofoten før turen går tilbake til Harstad. Hva spennende jeg tar meg til avhenger en del av været. Jeg lover også at jeg skal blogge om fighterdiet, fremgang, utskeielser og utfordringene jeg har hatt med viljen de siste ukene i ett eget innlegg. Ha litt tålmodighet med meg.

Enn så lenge ønkser jeg deg en strålende mandagskveld her fra hotellsengen hvor jeg sitter iført ullsokker og ullgenser med et smil om munnen.

x Rebecca

#Lofoten #Norge #ferie #friluft #reise

 

Selvmotsigelser og forsvarsmekanismer

Ja. Vi alle har dem. Enten ovenfor oss selv eller ovenfor andre. Det springer ut av ideen om hvordan vi oppfatter oss selv og våre forventninger til oss selv/andre har til oss. Når vi ikke klarer å møte disse forventningene skjer det noe spennende inni hodet vårt. 

Jeg vil starte med mine egne, for jeg befinner meg på et sted i dag hvor jeg har overflod av dem. Forsvarsmekanismer that is. Det startet med at jeg tittet meg i speilet og sammenlignet meg med noen andre. Ja, for la meg være ærlig - jeg gjør det i blant til tross for jeg forsøker å unngå det som pesten. Enda kan disse tankene oppstå når jeg sammenligner meg selv med meg selv også. For dagens forsvar går ut på: jeg er jo så liten. Jeg er ikke laget for å legge pålegg muskler. Det er fysisk umulig for meg å se ut som en fitnessmodell. Uansett hva jeg gjør. Det bare er sånn. Vel. Det er der jeg må finne sannheten og gi meg selv en real bitchslap. Det er klart jeg kan, men er jeg villig til å legge ned arbeidet? Det er mye jobb. Orker jeg det? Istedet for å stille meg dette spørsmålet roter hodet mitt altså fram alle verdens rare unnskyldninger for hvorfor dette ikke er tingenes tilstand. Jeg må ta meg selv i det med gjevne mellomrom. Jeg tror jo mer ærlig man er med seg selv, jo lettere finner man svaret på de virkelige sanne spørsmålene. Nei, jeg gir meg ikke, men frykten for at jeg ikke skal klare den utfordringen jeg har begitt meg ut på er selvfølgelig tilstede. Det er skremmende

Med det i bakhodet må jeg faktisk bare få ut en frustrasjon som har ligget her og ulmet hos meg. Hvordan i h*lvette har det seg slik at noen mennesker i bransjen kan ta seg friheten til å pisse på folk som legger ned dette arbeidet med selvmotsigelser? "Jeg er bra nok som jeg er. Du er bra nok som du er. Det er inget mål å se fit ut" for å så kline til med å forsøke å selge deg PT-timer og ramse opp unnskyldning etter unnskyldning for hvorfor de selv ikke er superfit. Hadde det vært tilfellet så hadde ikke behovet for å til stadighet påpeke og unnskylde vært til stede! Hallo. Jobben din eksisterer fordi folk vil være den beste utgaven av seg selv. Det er klart at 90% av årsaken er overfladisk! Alle vil se bra ut. Jeg kjenner ingen som vil føle seg stygg. Seriøst. Hvorfor legger man ned masse penger i noe dersom man er bra nok som man er? Ja, jeg vet det er trendy å si at det for helsens skyld - og i noen tilfeller så er det selvfølgelig det. I noen tilfeller er det hobby, sport og andre ting også. Men i ekstremt overveldende mange tilfeller så er det fordi man har lyst å se bra ut. Man vil være idealet.Og du må gjerne fornekte dette for deg selv, men det hjelper deg ikke. Det hjelper hvertfall ikke at treneren din bruker unnskyldninger og lærer det videre til deg og sine andre kunder når sannheten er at det er pisshardt arbeid. Både med trening og med kosthold. Det er ikke for å ta motet fra noen, men det er ikke enkelt. Hadde det vært enkelt hadde vi alle spradet rundt i små bikinier med en kropp som Paige Hathaway. Er det slik? Nei. Mon tro hvorfor det.. Ikke la deg lure. Jeg er regelrett dritt lei av folk som må poengtere at de er fornøyd med overvekten sin, ditt og datt. Jo - er du det så fint for deg, men hvorfor må du fortelle det til meg hver eneste dag? Det jeg sitter igjen med er at vedkomne må ha lav selvtillit og bry seg ekstemt mye om hva andre tenker om seg. Hvorfor ellers ha et så ekstremt behov for å fremme sine unnskyldninger? Hvis ønsket ditt er aksept, så starter det hos deg. Ikke hos andre. Og det hjelper ikke å late som. Fake it til you make it er faktisk ikke en god greie. Ta heller tak i problemene istedet for å late som de ikke eksisterer. Og vær ærlig. Personlig setter jeg mer pris på mennesker som sier ting som de er, fitness er hardt, innrøm det så kanskje jeg velger deg som min fremtidig trener. Det krever noe av oss. Som Pauline sier: en fitnesskropp kan ikke kjøpes. Den må jobbes for. Og sånn er det. Er du ikke villig til å legge ned jobben, nei greit, men ikke prøv å overbevis meg om at du er fornøyd der du er etterfulgt av masse forsvar for å så forsøke å selge meg treningstimer.


 

Sånn.

Over og ut.

x Rebecca

 

#fitness #diett #trening #styrketrening #kroppspress #sannheten #dagensvisom

Oppdatering

Hei. Jeg må bare beklage at jeg har vært inaktiv her de siste dagene. Det er en del ting som skjer som gjør at jeg ikke får til alt jeg ønsker. 

Det har vært, til tross for at jeg ikke ønsker å innrømme dette for meg selv, en ganske stor omstilling å starte denne utfordringen. For det første sliter jeg med å få i meg all maten. Jeg forsøker å ikke stresse så fælt med det og heller gjøre så godt jeg kan, men fordi jeg går glipp av en del viktige karbohydrater er jeg veldig fjern. Hukommelsen min virker ikke. Jeg har mistet 1kg på noen dager og freaket ut her tidligere i dag under målingen min. Samtidig har jeg bestemt meg for å stole på prosessen og jeg er sikker på at det kommer til å snu og at dette går bra. Rent overfladisk (les fysisk) responderer kroppen bra. Jeg klarer å kjøre tungt på trening og å kjøre meg helt ut. Jeg elsker øktene til tross for at jeg tror kroppsdelene mine skal ramle av. 



Med det sagt, så kan jeg fortelle deg at jeg er helt vrak i underkroppen etter lørdagen. Jeg måtte faktisk be folk gå rundt meg i trappen på jobb i dag fordi det gikk så sakte. Jeg har virkelig gangsperre. Jeg håper bare jeg er myk nok til onsdag når legday2 skal kjøres i gang - og at dette går seg til. Jeg ønsker virkelig ikke å leve med kronisk gangsperre. Jeg klarer ikke ta på meg sokker. R.I.P legz. 

Etter dagens ryggøkt var jeg faktisk så utkjørt at jeg sov en 3 timers blund. Jeg er sliten. Men vet du hva? Jeg våkner hver dag med nytt mot og åpne armer. Og jeg lever . Jeg planlegger det som planlegges kan, resten tar jeg i nuet. Onsdag er det nye formbiler og selv om det mest sannsynlig har skjedd lite synlig, blir det spennende å se formbildene uke for uke framover. 

Det var dagens oppdatering. Ha en fin kveld.

x Rebecca 

 

#trening #fitness #fighterdiet #diett #styrketening

 

Legday from hell.

Jeg har ikke ord som beskriver dagens økt. Det var brutalt. Rett og slett brutalt. 

Jeg visste at fighterdiet var hardcore. Men. Man forstår det ikke før man faktisk gjennomfører treningsøktene. Først var jeg litt bekymret over at det kun var to benøkter i uka. Nå er jeg veldig glad for at det "bare" er to benøkter i uka. Jeg er faktisk vanvittig stolt og fornøyd med at jeg i det hele tatt klarte å gjennomføre økten. Mot slutten hadde jeg tidenes krig inne i hodet om hva jeg orket og ikke orket. Argumenter for at jeg allerede hadde gjort en god nok innsats og kunne sløyfe resten. Takket være viljestyrke og støtte fra Marte fikk den indre latsabben spise ordene sine! Bare det er en seier i seg selv. Jeg kan dele såpass at etter en utfordrende oppvarming var det 10x10 med knebøy som stod på agendaen, etterfulgt av mange mange sett og repetisjoner av tunge og kravstore ettbeinsøvelser. Faktisk så sviktet knærne mine under på meg på et tidspunkt, men vet du hva? Det er jeg som er herre over min kropp, ikke omvendt! Blir det ikke pakket på med muskelmasse i disse beina nå, så blir det aldri det.. Uansett lovet jeg dere trofaste instagramfølgere et bildedryss av noen utvalgte øvelser og det skal dere få her ;) 



















Marte klarte ikke å dy seg og måtte dokumentere mitt sammenbrudd på snap. Du kan forresten følge Teamapekatt på snap for en god blanding av treningssnaps fra jentene! Jeg har vurdert å legge ut litt videoer her på bloggen, men har ikke helt tatt stilling til om jeg ser noe poeng med det. Enn så lenge så ligger det videoer ute på min instagram. Du kan klikke på IG ikonet til høyre ----->  for å komme til min instagram. 
 
Jeg var og er helt vrak etter den økta. Og du vet hva de sier... At du ikke har trent hardt nok dersom du ser ut som en prima ballerina når du er ferdig med økta di.. Vel...
 


Jeg sovnet på sofaen i det jeg kom hjem og våknet opp med behov for både rullestol og hjemmehjelp. Det er ikke bare at beina har begynt å stivne, nei, jeg er så støl i legger, skuldre og armer fra i går og for i gårs. Jeg er ganske lykkelig over hviledagen som kommer i morgen. Den trenger jeg! Dog ser jeg allerede fram til en ny uke med fighterdiet. Det er utrolig deilig å utføre et nytt og annerledes konsept enn hva jeg er vandt til. Og dette har jeg troen på skal bli bra - til tross for at jeg kommer til å krangle en del med meg selv underveis. 
 
Nå konsumerer jeg middag til en zombiekomedie her og ber til universets sterke krefter om at jeg ikke trenger rullestol i morgen. Jeg ønsker deg en herlig lørdagskveld!
 
x Rebecca
 
 


 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
hits